ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 30-21

#30: Frida Hyvönen - I Drive My Friend



#29: Danielson - Did I Step On Your Trumpet?



#28: Impossible Shapes - Florida Silver Springs



#27: Annuals - Brother


#26: Someone Still Loves You Boris Yeltsin - Pangea



#25: Camera Obscura - Let's Get Out Of This Country



#24: Figurines - I Remember



#23: Broken Social Scene - Fire Eye'd Boy



#22: Phoenix - Long Distance Call



#21: Cat Power - Lived In Bars

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 40-31

#40: Arctic Monkeys - I Bet You Look Good On The Dancefloor



#39: Linus Loves - Stand Back



#38: CSS - Let's Make Love and Listen to Death From Above



#37: Scritti Politti - The Boom Boom Bap



#36: Lily Allen - Smile



#35: Mew - The Zookeeper's Boy



#34: Figurines - The Wonder



#33: Oxford Collapse - Please Visit Your National Parks



#32: The Album Leaf - Always For You



#31: Fedde Le Grande - Put Your Hands Up For Detroit

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 50-41

#50: I Love You But I've Chosen Darkness - According To Plan



#49: Simian Mobile Disco - Hustler



#48: Matt & Kim - Yea Yeah



#47: Prince - Black Sweat



#46: The Blow - Parentheses



#45: The Mountain Goats - Woke Up New



#44: Nelly Furtado - Promiscuous



#43: Jamie Lidell - Multiply

MP3: Jamie Lidell: "Multiply (In a Minor Key)"



#42: Spank Rock - Rick Rubin



#41: Midlake - Roscoe

Snart er den her!

Hva er det som snart er her?

FØLG MED.

Snart kommer nemlig innlegget som gjør året 2006 komplett!

Beistet, det syter.

Musikkanmeldelser, altså. Det er liten tvil om at norske musikkanmeldelser - ja, journalistikken overhodet innenfor dette kulturfeltet holder et skuffende lavt nivå. Dette er ikke en påstand jeg kommer med fordi noen har skrevet noe jeg ikke er enig i, eller fordi noen har slengt dritt om mitt favorittband. Det er heller ikke skjult misunnelse mot de som er så heldige at de kan faktisk få penger for å skrive om musikk. Nei, grunnen til at norske musikkanmeldelser og norsk musikkjournalistikk holder et så lavt nivå har en veldig enkel årsak: Spalteplass. Den er minimal. Ikke bare i de store avisene, som f. eks Dagbladet, BT (Myren får bare noen få ord til å forklare hvorfor "Beast Moans" av Swan Lake får terningkast 2) og VG. Jeg kan fortsette med å liste opp mainstream media-outlets, som det heter, men det er vel heller poengløst. Men noe som forundrer meg er også hvor korte anmeldelsene i nettbaserte publikasjoner er. Nettsteder som Groove og !Hissig burde ærlig talt ta seg mer plass til å utdype meninger og tanker rundt verket de anmelder. Dette er internett, folkens. Ta dere tid. Bruk plass. Det er bare snakk om pixler. Hva er problemet med å skrive en setning for mye? Eh?

Et annet problem, om enn noe mer subjektivt, er innholdet i disse anmeldelsene. Det er klart at det er stort sett umulig å ikke være inspirert av andre band og andre uttrykk når man skaper noe selv (noe som også burde gjelde musikkanmeldere). Derfor er det egentlig helt greit at man forteller leseren om andre band som denne cd'en kan minne om. Men nå begynner jeg å bli litt trøtt av å stort sett kun lese anmeldelser som er satt sammen slik:

1) Hva er dette bandet for noe?
2) Hva er denne cd'en for noe?
3) Hvilke band minner dette om?
4) Når kan man høre på dette?

En ting er at disse monotone anmeldelsene blir kjedelige etterhvert. En annen ting er hvordan man selv avslører et noe overfladisk forhold til musikken. I Talseths anmeldelse av Joanna Newsoms "Ys" så spør han mot slutten noe retorisk om når man egentlig skal sette på denne cd'en. Kjære Talseth, om du ikke har tenkt å høre på dette albumet med din fulle oppmerksomhet så kan du bare la være. Musikk er som poesi, film eller all slags annen kunst. Det er ment for mer enn bruk i ditt daglige liv. Det er også et uttrykk i seg selv som bør forstås i forhold til samfunnet den skapes i, samfunnet den "leses" i og uttrykksformen i seg selv. Når man tolker et dikt så kan man tolke innholdet, men også mer tekniske elementer som rytme og rim. det samme gjelder for musikk. Musikken fortjener å bli tolket på en mer nyansert måte. Den fortjener i hvert fall å bli bedømt på mer enn når den bør spilles.


Noe annet Talseths anmeldelse avslørte var at han mente det ville "gå i sport å like". Det er ingen som tvinger deg til å følge strømmen av de som allerede snakker om dette som årets beste plate (og det er det mange av, blant annet oss her i denne bloggen). Og her er et annet vesentlig punkt, nemlig et slags hat mot det mange anser som elitistiske holdninger blant folk som bryr seg om kultur. Dette høres kanskje vagt ut, men takket være Rune Nilsons klossete innlegg i Dagbladet så er vel dette paradigmet noenlunde avslørt. La oss gå igjennom noen punkter Herr Nilson:

1) Det er ingen som tvinger noen til å høre på musikk man selv ikke liker. Dette er en deskriptiv påstand.
2) Musikkjournalistikk og anmeldelse av kulturelle uttrykk er en litterær sjanger. Dette er en normativ påstand.
3) Det er ok å si at noe er veldig bra, og det er ok å si at noe er veldig dårlig. Dette er ingen påstand, mer enn konstatering av hva som kjennetegner en anmeldelse.
4) Normativt sett, så burde selve begrunnelsen være det man leser og reflekterer over - ikke "resultatet".

At Nilson ikke liker at noen slenger drit om Faber får være hans sak. At han ser ut til å ha misforstått hva anmeldelser handler om - er vår sak. Hva er det egentlig Nilson vil? Skal vi avskaffe alle anmeldelser av kulturelle uttrykk? Det Nilson reagerer mest på er hvordan anmeldelsen handler mest om selve anmelderen og ikke musikken. Og hva så? Som om det er mulig å faktisk bli enig om hva slags musikk som er bra og hva som ikke er det: DET FINNES INGEN MAL HERR NILSON. Derfor er det blitt slik at den trolig mest objektive måten å anmelde på er å være særs subjektiv. Man får bare håpe at den som skriver, gjør det på en bra måte.

Rumsfeld er søt.

Lyn, torden og postkort fra Italia.

The shattered soul
Following close but nearly twice as slow
In my good times
There were always golden rocks to throw
At those who admit defeat too late
Those were our times, those were our times

Det lyner og tordner der ute. I motsetning til da jeg bodde i Åsane, så får buldringen en enorm gjenklang mellom fjellene. Det er som å høre voldsomme eksplosjoner. Jeg sitter i stuen med god utsikt mot Fana, hvor lynet ser ut til å slå ned. Det blender meg i et lite millisekund, og verdenen utenfor blir rødrosa. Jeg visste at været kom til å bli såpass dårlig. Jeg visste at dette kom til å skje. Alikevel gikk jeg ut i dag tidlig for å høre på musikk. Jeg fant igjen mp3-spilleren min. Men øretelefonene mine er småødelagte. Jeg har ikke nok regntøy. For å ikke snakke om den unnskyldningen jeg har av en paraply. Og været, så var det dette jævla været. Der kom et lyn til. Jeg har vært ute. Og jeg er fortsatt overbevist om at Bergen er et av de vakreste steder på denne jord. Fordi det er litt mitt. Jeg har begynt å tilhøre Bergen, og Bergen tilhører nå meg. Og der kom tordenen, og jeg hører lyden snoke seg gjennom hele byen, mellom fjellene, tilbake igjen.

Og så ville jeg bare si at Beiruts "Postcards from Italy" er noe av det mest spennende jeg har hørt på lenge. Du finner låten hentet fra "Gulag Orkestar" (Ute på Ba Da Bing Records, et datterselskap av 4AD) klar for nedlastning på deres MySpace-side. Men jeg er en noenlunde ok fyr, syns nå jeg selv. Derfor hoster jeg opp en direkte-link til selve låten vi snakker om her:

Beirut - Postcards from Italy

En ukulele, perkusjon og en trompet. Så en trompet til. Og en ungdommelig 19 år gammel stemme som blender seg inn i lagene av lyder som om stemmen var nok en trompet. En melodi som er full av melankoli og tristesse. Når man får postkort så er det fordi denne personen befinner seg langt vekke. Når den første melodien roer seg ned, så endrer låten karakter til en mer håpefull karakter. Kanskje er det håp alikevel, kanskje er denne personen på vei tilbake. Kanskje er bare låten hel forjævlig bra. Kanskje skjer det spennende ting med musikk alikevel. Kanskje er det slik at jeg bør kjøpe denne platen.

Det var ganske gøy å se denne videoen med en som skal lære bort hvordan man spiller denne låten på gitar. Samtidig så oppdager man kjernen i låten, og hvor vakker små kjerner kan være.

Kroppen.

Så folk har begynt å ha sex på film. Og folk viser kroppen sin på film, i langt større grad enn før. Både innenfor undergrunnen og innenfor mainstream film. Men det er ikke når man viser kropp for å tenne ungdommen, som er det interessante. Det er den intellektuelle begrunnelsen.

Kropp er en forutsetning for det sosiale individets eksistens. Men kroppen er også et vilkår for ensomheten. Altså eksistensen starter ikke ved ordet, men ved kroppen. Det er kroppen, i sin dødelighet, som sanser omverdenen.

Følg med.

Teknologi og etnisitet har ikke en sammenheng, dette er kun en mytologisering som har blitt skapt. Moderniteten er ikke noe eksklusivt for det vestlige. De sosiale subsystemene har en inneboende streving etter ekspansjon, så fort vi setter en prislapp på noe er det i det økonomiske systemet. Så fort noe blir med i kollektive beslutninger, så blir det politikk. Hva som helst kan inngå i vitenskapen, eller bli hellig og inngå i det religiøse.

Men i praksis vises det at ingen av disse globaliseringenssystemene kan bestemme i dagens sosiale liv – her er ikke noe uttaler seg om moral, Gud eller etikk. Det funksjonelle system, her er man resultatsorientert og effektiv. De reglene som fins er orientert mot resultat. Dette er særlig viktig for religionens comeback. Globaliseringen gir seg til kjenne til en sekularisering av kloden. Dette er en sosial organisasjonsform som handler om verden som den er. Et system som ikke tar med religiøse faktorer. Folk vil ikke assosieres med de systemene som moderniteten og globaliseringen presenterer. Har rett og slett moderniteten bommet på hva livet handler om?

Oida, feil knapp

Unnskyld, tenkisk feil

"Vi prøvde å slå på lyset," sier Israels statsminister Ehud Olmert i en kommentar.

Fy faen så brutalt.

(Skrivefeilen var ikkje med vilje, men den passa så bra at den får stå)

Kinaby.

Eksamener nærmer seg og folk skriver mindre blogg - samstundes med at de leser mindre blogg. Det samme gjelder bidragsyterne av denne bloggen. Heldigvis er slike ting som YouTube supre, og kan gjøre bloggingen veldig enkel. Så ikke stuss på mangelen på tekst, fryd dere heller over at dere kan lese. Det er det ikke alle som kan.

Og mens vi snakker om film - "Chinatown" er uten tvil samtlige involvertes beste bidrag til amerikansk filmkanon.

Petit Breakdancer

petit breakdancer indien
Video sent by hugo_oscar2003

L' Amico di famiglia

Jeg har absolutt ingen anelse om hvor jeg skal plassere denne filmen, har ikke den minste idé om hvordan jeg skal reagere til denne filmen. Og det er umulig for meg å helt sette fingeren på hvor bra/dårlig denne filmopplevelsen var. Det liker jeg. Samtidig er filmen italiensk for faen, og den er moderne og den er ikke minst kanskje muligens jækli god. Tror jeg. Håper jeg. En Venn av Familien plasserer seg midt i den modernistiske bølgen av nyere italiensk film, som blant annet Nanni Moretti er lederfiguren for. Med sin kompromissløse stil, sin enkle og litt småbanale historie og med et fravær av dypere pysokologisk substans så er dette en film man ikke kan stille seg nøytral til. Her kommer det til å bli null enighet om filmen egentlig var noe god blant de store massene.

For hva er egentlig en god film? En film man nyter? Jeg har selv aldri trodd at det skulle være så enkelt som at en film er god hvis man nyter den. Det fins ingen garantier for at man har sett et godt håndverk, slik et godt håndverk er ingen garanti for at man skal like en film. En annen film jeg så, Taxidermia, var en av de beste - men også mest grusomme - filmer jeg har sett på lenge. Jeg har ikke greid å bestemme meg for om jeg har sett den beste filmen på lenge, eller den verste. Uansett så vet jeg at filmopplevelsen gjorde inntrykk, det er da noe. Og det samme gjelder denne italienske filmen. Kanskje er den et makkverk, kanskje den blir glemt til neste år - slik jeg har glemt mange av filmene jeg trodde var gode i fjor (Johanna f. eks). Men den har fått meg til å tenke og reflektere over film i seg selv. Det den manglet var refleksjon over selve temaet, over selve historien. Derfor kan jeg ikke si at dette

Men en ting kan jeg si med hånden på hjertet - denne filmen utfordrer deg.

Det blir litt dumt å måtte prøve å oppsummere hva filmen handler om. Men man bør gjøre et forsøk alikevel, for at anmeldelsen faktisk virker smålogisk og har en liten kontekst å forholde seg til, I guess. Vi følger en hovedkarakter, Geremia heter han. Det førte jo selvfølgelig tankene hen til profeten Jeremia fra det gamle testamentet, som uttalte domsord mot de siste konger i Israel. Vår Geremia slipper å gjøre slikt selv, han er faktisk litt kongen på haugen alikevel. En skitten, råtten konge alle hater, men må elske. Geremia er nemlig lånehai, og mange - om ikke de fleste - i landsbyen han bor i står i gjeld til ham. Med sine høflige og vennlige fraser og oppførsel, med skumle hensikter, så kalles han ironisk for "Geremia-hjerte-av-gull". Historien er da to historier om Geremia som forelsker seg i en ung og vakker modell-pike, samtidig som han får et økonomisk tilbud som er svært risikabelt - men utrolig innbringende. Denne historien er sekundær i fortellingen, regissøren bruker dette som et påskudd til å fabulere over sinnstemninger, og psykopati fremstilt via montasje. Og det er forsåvidt et klokt valg, for det er kanskje dette aspektet ved filmen som er mest interessant.

Det er det audiovisuelle i denne filmen som trolig førte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Filmen benytter seg av plutselige kutt som viser karakterenes ønsker og sinnsstemninger i symbolske bilder. Filmen er heller ikke redd for å gli over til passasjer hvor musikken - fra mer alternative kilder som Antony & The Johnsons, The Album Leaf, LCD Soundsystem - tar fokus i selve scenen og klipp og bilde følger altså musikken, og ikke omvendt. Noen ganger fungerer dette veldig fint, spesielt The Album Leafs "Over The Pond" gjør sterkt inntrykk under en begravelses-scene. Men så gjør regissøren ofte noen mer merkelige valg, og velger denne "sinnsstemningsmontasjeteknikken" i noen scener som strengt tatt har null betydning for selve historien eller tematikken til filmen. Spesielt "My Lady Story" av Antony & The Johnsons føles påklistret snarere enn en naturlig del av filmen. Synd, for det er en flott låt.

En kunst-bevegelse som dukket opp i hodet mitt da jeg så filmen, og som jeg ikke greier å la være å tenke på er den italienske futurismen fra mellomkrigstiden - spesielt Giorgio de Chirico. Regissøren ser ut til å ha hentet mye av de visuelle ideene sine herfra. Spesielt lys og fargebruk, men også innen arkitekturen og locationbruken. Og det gir filmen en kunstnerisk profil som blir litt mindre ufarlig. Så hva står vi igjen med da? Det vet jeg sannelig ikke. Filmen er ikke en man glemmer med det første, som f. eks Black Dahlia, men heller ikke noe særlig rystende. Litt som en lett hodepine, når det man egentlig burde få er en sterk migrene.

Filmer til nå

Det er sent, jeg er litt preget av å være litt lei meg og av å ha kanskje fått i meg noe whisky som strengt tatt ikke er så bra for meg. Og snart skal jeg på forelesning om islam. Og før det skal jeg kjøpe:

- Bomull
- Tråd
- Scotch-tape
- Sånne selvlysende stjerner som henges opp på taket og veggene.
- Et teppe til å henge over døren
- Noe som jeg kan lage et bursdagskort av.

Jeg burde også kjøpe noe mat og sånt. Anyway, her er filmene jeg har sett så langt, o kronologisk rekkefølge:

- The Black Dahlia

Underveldende.

- Leonard Cohen: I'm Your Man

Helt grei, for mye konsert, for lite Cohen.

- En Venn av Familien

Vanskelig å bestemme seg. Men langt utenfor italiensk mainstream, heldigvis.

- Sympathy For Lady Vengeance

For første gang føles det som om Chan Wook-Park er på autopilot.

- El Custodio

Nok en gang imponerer en latin-amerikansk regissører med et selvsikkert verk om eksistensiell og emosjonell distanse. Blant festivalens beste.

- Daft Punk's Electroma

Jeg vet ikke om dette var helt ræv, eller helt fantastisk. Skal man klippe så lite som man gjør i denne filmen, så er det imperativt at bildene må være mer ladet med mening enn i dette tilfellet. Samtidig så skriker filmens stillhet høyere enn Daft Punk noensinne har gjort.

- Shortbus

Ikke bare overraskende god, men også overraskende mainstream.

- Vitenskap om drømmer

Sjarmerende. Heh.

- Fresh Air

Ok film, litt ujevn, med god slutt.

Gael Garcia MP3

Utdrag fra samtale med Gael Garcia Bernal

Question 4: What was it like working with Almodóvar in Bad Education and how is it different working in Spain versus working in Mexico?

GGB: The food is very different. And the time you start working - in Spain you start working at 10am, while in Mexico you start at 6 or 7am. Don't you find it weird that in poor countries, people work a lot, so when you go into the countryside, you see so many people working in the fields and so many things going on. Whereas when you go to a rich country, you don't see anybody yet everything is done. And everything is clean - somebody's done it, but when do they do it? I never see the people working in the fields and then suddenly you find everything is in neat rolls. I don't know why. In Spain, it is kind of the same. Spanish people take the whole summer off from work - it's great and I envy that. Mexicans can't afford that. So that was very different. And Almodóvar is one of those people who can give himself that luxury, he can start shooting any time he wants, he can hire any actor he wants. He's a great director. He's very specific - he tells you how many steps to take from here to there. If he says it's nine steps, you have to make it in nine. So that creates a tension, but it also creates a world. He's one of the few directors in the world who do that - he creates a very specific world. He did it his way, like Frank Sinatra. He was a minority in a country exploding out of censorship and oppression. I learned a lot from him.

Auteur! Auteur!

Gass lukter

Sosialistisk Ungdom er mot gasskraftverk, men er de mot at vi selger gass? Det er greit at vi selger gassen, men bare så lenge forurensingen det skjer utenfor Norge. Nå varsler de om sivil ulydighet, men hvordan kan det være mulig å kjempe mot gasskraftverk uten å bryte loven? Ved å nekte å kjøpe elektrisitet fra gasskraftverk så klart, å kjøpe kjernekraft fra Øst-Europa er jo klart bedre! SU vil ikke ha en med kraftproduksjon uten rensing, mens til og med Bellona kan vente et par år: de mener at de langsiktige miljøvirkningene er mye viktigere enn kortsiktig miljøgevinst.

Selv om SU er morsomme er den som kommer mest idiotisk ut EU, for når den norske stat skal gi statsstøtte må det gjennom EØS-reglementet som er mot "statsstøtte som virker konkurransevridende (er det virkelig et ord?)." Er miljøet ekstra uheldig vil det bli forbudt med rensing.

Mitt navn er Orhan

BT: Nobelprisen i litteratur til Orhan Pamuk.

NRK: Nobelprisen til Pamuk.

Dagbladet: Orhan Pamuk fikk Nobels litteraturpris + Pamuks bøker (respect)

VG: Tyrker fikk Nobels litteraturpris.

Alver har ikke demokrati. (Del 1)

President Vaira Vike-Freiberga has appealed for Latvians to vote.

"If you don't vote," she said on national television on Thursday, "then you have no right to complain about what takes place in the country".



Det er lite tvil om de ideologiske argumentene USA og Storbritannia bruker i det de kaller for en krig mot terrorisme, og okkupasjonen av Afghanistan og Irak: her skal det demokratiseres. Intellektuelle og politikere har advart mot dette påtvungede påfunnet fra Bush/Blair, demokratiseringen skal helst komme innenfra og det skal komme selv. Det er vanskelig å ikke være enig i dette, fordi politisk maktdeltakelse fra selve folket er et grunnprinsipp i et moderne demokrati. Og for den saks skyld; umoderne demokrati. Situasjonen i Irak og Afghanistan har ikke bare ført til mer krig og elendighet i disse regionene, men også større skepsis og mistro til demokratiet som politisk konsept og til Vesten overhodet. Borgerne som befinner seg i disse områdene opplever at det er USA og Storbritannia, to demokratiske land, som fører krig og slipper bomber i disse landene. Og dette er ikke noe nytt - mange land i disse regionene har opplevd okkupasjon og krigshandlinger fra land som har kalt seg selv for demokratiske. Og et argument flere og flere fundamentalister bruker er at nazismen fikk sitt gjennomslag nettopp via demokratiet. Så hvorfor skal man ha dette vestlige påfunnet, når det bare har ført til elendighet?

Nå er ikke dette innlegget et angrep på demokratiet som konsept. For å bruke en parafrase: Det er ikke perfekt, men det er det beste vi har. Alikevel kan jeg ikke å unngå å tenke på hvor rart det er at så mange her i "vesten", har et så rent klokketro på demokratiet som et universalt velfungerende konsept. Det er ikke måte på hvor bra demokratiet er for fremskrittet og velstand. Men er dette sant? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Demokratiet fungerer best når folket er utdannet, når folket ikke befinner seg i ekstreme situasjoner og når folket har tilgang til fri og uavhengig informasjon (om denne informasjonen så er objektiv er et helt annet spørsmål). Demokratiet fungerer noenlunde greit, selv om det norske folk er faretruende nær det å velge et parti som er litt vel langt ute til høyre inn i regjeringen om noen år. Men det er også en annen historie. For i Norge har folk tilgang til uavhengig presse. Utdanningsnivået er høyt, og folk opplever svært få kriser. Og når det først er snakk om kriser, så er det som oftest om høye priser på et eller annet tilbud. Stort sett bensinpriser, og avgifter.

Men nå har vi nylig sett et eksempel der hvor vesten tvang frem en demokratisk prosess: Nemlig Palestina. Palestina er på mange måter antonymen til Norge. Her er det sparsommelig med ressurser, folk lever i fattigdom og krig og utdanningsnivået er på langt nær like høyt som i Europa. Og hvem velger man så inn i regjeringen? Jo, Hamas. Et parti og en organisasjon som mange anser som en ren terror-organisasjon (noe som er feil, våpenbruk er kun en fløy). Plutselig ville ikke de samme maktene som maser på demokratisering anerkjenne hva folket selv hadde valgt. Demokrati er et mektig våpen, og nå ble det brukt mot dem.

Det er også forunderlig at flere av de verste diktaturene bruker terminologi og språk som hentes både fra Vesten og fra demokratiets verden. "President" Niyazov i Turkmenistan er også leder for et "ministerkabinett", hva dette betyr vet ingen. For han har all makt i dette landet - de fleste andre blir kun nikkedukker. Demokratiseringen er dermed ikke noe mål, eller en korrekt mal for hva som fungerer best. Det viktige er hva som faktisk skjer, ikke måten det skjer på. President Musharraf er en diktator, men er han ikke en "snill" diktator? Pakistan tar i hvert fall skritt fremover, og er i ferd med å bli et internasjonalisert land som begynner å henge med Vestens utvikling. Klart, det er flere aspekter ved Pakistan som ikke er like flatterende, men poenget er der.

Hvis du ikke

har fått medlemskort til Bergen Filmklubb dette semesteret, hva venter du på? Løp og kjøp.

Pretty Girls Make Graves

Jeg må innrømme at jeg ble forskrekket da jeg leste både overskrift og ingress på denne artikkelen fra vg.no

Men det ble fort verre. For helt nederst presenterer de listen over de mest "populære" i hva folk vil ha av musikk i begravelsen sin. Og listen ser slik ut.

1. «Goodbye My Lover» - James Blunt
2. «Angels» - Robbie Williams
3. «I've Had the Time of My Life» - Jennifer Warnes and Bill Medley
4. «Wind Beneath My Wings» - Bette Midler
5. «Pie Jesu» - Requiem
6. «Candle in the Wind» - Elton John
7. «With or Without You» - U2
8. «Tears in Heaven» - Eric Clapton
9. «Every Breath You Take» - The Police
10. «Unchained Melody» - Righteous Brothers

Nei, herregud. Bokstavelig talt. Denne listens totale mangel på både smak, følelser og anstendighet ble for mye for meg. Men det fikk meg til å tenke. Hva ville jeg ha hatt i min begravelse? PLAYLIST-TIME:

1. Jens Lekman - Sky Phenomenon
2. Jose Gonzáles - Heartbeats
3. Silvio Rodriguez - Oh Melancolia
4. Daniel Johnston - Go
5. The Flaming Lips - Do You Realize???
6. Doveman - Walk On
7. Milton Nascimento - Ponta de Areia
8. Mirah - Nobody has to stay
9. Wilco - Jesus Etc.
10. Serge Gainsbourg - Je suis venu te dire que je m'en vais

Damn. Det var en veldig trist og depressiv spilleliste. Men det bør vel være slik, man skal helst være litt lei seg under en begravelse og alt det der.

Forresten, og dette er helt urelatert til resten av dette innlegget, det finnes programmer som Limewire, torrents etc.

Dette kan umulig fortsette.

http://www.allsimps.com/

Et morsomt poeng

Et morsomt poeng i dagens gjesteforelesning med Mattias Gardell var at ideen rundt kvinnens plass som husmenneske, mannens tjener og ikke fri til å foreta egne valg oppsto i Pakistan, pga. islamske tenkere som var sterkt inspirert av viktorianske tanker og ideene til den britiske kolonimakten. Altså den delen av Islam (som er regional og langt fra gjeldende overalt - unntatt i media) som både venstre- og høyresiden kritiserer; er et produkt med opprinnelsen sin i vestlig tenkning.

Right back at ya!

Ord for dagen.

There's the girl that I like..
Now more than ever, she give me butterflies
She makes my stomach queezy every time she walks by..
I know I can be cool if I try.

Den beste musikalen de siste ti årene.

Kritikere

Kritikere. Hva skal vi med dem? I år har det vært hele 18 filmer hvor distributøren har droppet pressevisninger. Dette er synonymt med at filmen stinker. Det er synonymt med at de som står bak filmen vet at de sitter på en kalkun. Men det man ikke tør å innrømme høyt, er at man frykter at masseslakt fra kritikere vil ha negative ringvirkninger på filmens inntjeneste.

Men dette gjelder ikke alle filmer.

Da Vinci-koden, for eksempel, fikk elendige kritikker da den kom. Men betydde det noe særlig? Nei. Filmen hadde en enorm inntjeneste, og publikum ga blaffen i at filmen fikk universal slakt fra en bunke med filmanmeldere. Det samme gjelder Pirates 2. Hva er vel et terningkast 2 mot Johnny Depp og Orlando Bloom i samme film?

Så er kritikere nødvendige? Både ja og nei. Hadde kritikere virkelig vært unødvendige og ubrukelige, så hadde man ikke utelatt dem fra visninger. Flere filmer, spesielt små filmer, overlever kun når kritikken er meget god - så god at de for eksempel kan bruke gullkorn fra anmeldelser på filmplakaten.

Men. Slik det er blitt nå så har filmkritikk flyttet seg fra å være generell underholdningskritikk, til å bli en egen litteratursjanger forbeholdt cineaster og spesielt interesserte. Er det noen interesse for å fortsette med å kritisere Pirates-skvipet, Da Vinci-oppgulpet eller Godzilla-remakes for den saks skyld - når man taler for døve ører? Igjen så er det blitt slik at kritikk kun er interessant når filmene er mye mer enn bilder og lyd satt sammen - de mest interessante anmeldelsene ifjor var av filmer som "Skjult", "Manderlay" og andre diverse kunstfilmer. Hvorfor det har blitt slik - er et åpent spørsmål. Det er i hvert fall synd at det er lite rom for reflekterte og mer nyanserte anmeldelser av underholdningsfilmer, selv om man skulle tale for døve ører. Jeg vil faktisk våge å påstå at om man gidder å lese så lange paragrafer som den du leser nå, så er du ikke i målgruppen til de som har laget "Pirates"-filmene.

Samtidig har vi sett en oppblussing i en demokratisering av publiseringen. Du leser et eksempel på dette nå - og man kaller det i media for "blogging". Det som kjennetegner klimaet blant mange av bloggerne er at filmkritikere er elitister - og at deres egne meninger er like gyldige og verdifulle som andre personer som faktisk har sett hundrevis av filmer - og som (forhåpentligvis) har den kulturelle bagasjen til å skrive om og vurdere filmer.

En annen viktig grunn er hvor få foraer som eksisterer for seriøs filmdiskusjon. Og det finnes i hvert fall ikke lett tilgjengelig for en 14-åring som ikke er filmentusiast eller for den 50 år gamle moren som bare vil ta med tenåringene sine på kino en gang i året. Du finner ikke nok plass på layouten, eller redaksjonelle valg som er modige nok i det store avisene. Samtidig har mange av filmprogrammene i NRK og TV2 forsvunnet. Enten er de tatt helt vekk fra sendeskjemaet, eller så har reell kvalitet druknet i kommersielle behov.

Ironisk nok er det derfor nettopp "bloggen" som ser ut til å bli en av de mest passende steder for publikasjon og diskusjon rundt film, musikk og kunst. Dets interaktivitet er også noe som mange liker. Uansett så blir det spennende å se hva som skjer de neste fem årene i de publikasjonene som faktisk er lett tilgjengelige for folk, hovedstadsavisene og de riksdekkende kanalene, og seriøs diskusjon av kulturprodukter. Det er opp til dem å vise at seriøs skriving om disse temaene ikke blir noe marginalt - og uten slagkraft.

Sven Nykvist, 1922 - 2006

Det er på tide å skrive litt om en av filmhistoriens mest respekterte og kjente filmfotografer. Nylig avdøde Sven Nykvist var Ingmar Bergmans faste fotograf, helt siden de samarbeidet på den nå lengendariske Jungfrukällan (The Virgin Spring). Han ble belønnet med Oscar-statuetter for sitt arbeid på Viskningar och rop og Fanny och Alexander. Også Liv Ullmann har jobbet med den legendariske fotografen, som utviklet seg til å bli ansett som en av de 12 beste (og best betalte) filmfotografen i verden.

Nykvist var sønn av lutheranske misjonærer som tilbrakte mesteparten av sin tid i Belgisk Kongo. Lille Sven derimot ble igjen hjemme i Sverige og ble oppdratt av andre i familien. Hans far var en aktiv fotograf, og tok mange bilder av det afrikanske naturlivet. Nykvist sin første flørt med fotografi og film var derimot da han filmet seg selv gjøre et høydehopp - da han var aktiv innen idretten som ung.

Nykvist sin stil utviklet seg i takt med i takt med Bergman, og han gikk fra å være en av frontfigurene innen de velkomponerte, nesten magiske bilder som preget Bergmans tidlige filmer - til å bli en pioner innenfor den realistiske stilen som har preget filmfortellingen - og tv-fortellingen - siden 70-tallet.

Han vil bli savnet, men filmene han har lagt bak seg, de magiske bildene han har tryllet frem, og samarbeidet med mesteren Bergman vil for evig stå igjen som en del av filmkanonen.

En kort memo

De store mediene kan melde om at tørkepapiret MEMO legges ned.


Nei, det var jo synd!



(not).

Forøvrig:


memo|ran`dum n2 el. -da, -daene i fl (fra lat. 'som bør huskes', se *memorere)
1 skriftlig påminning
2 kort skriftlig utgreiing om et aktuelt spørsmål el. en situasjon

Når et land er en B-kjendis.

Rekk opp hånden alle som kan navnet på hovedstaden til Turkmenistan. Ikke det nei? Juks er ikke lov. Turkmenistan føyer seg inn i listen over de mange land som folk flest som ikke har geografi eller internasjonale kunnskaper som hobby/jobb. Den føyer seg også inn i en mørkere liste: Land med diktatoriske regimer og null frihet for deres innbyggere.

Så kjære journalister, lyst på noe nytt å skrive om? Like mørkt som det at president Saparmurat Niyazov er en av de verre menneskerettighetsforbryterne i den internasjonale arena nett no, er det at det internasjonale samfunnet ser ut til å bry seg lite om hva som skjer i dette landet. Grunnen til det er meget enkel, og det heter "fossilt brennstoff". Jepp, de samarbeider med USA. Både når det gjelder eksport av gass og militær hjelp til operasjonene i Afghanistan.

Og det er rart at ikke Niyazov er mer i internasjonal media. I følge Reporters Without Borders er Turkmenistan det tredje verste landet hva pressefrihet angår. det ble neppe bedre da journalist Ogulsapar Muradova ble drept i fangenskap. Og det er mye å ta av, for internasjonal presse:

- Det er ulovlig å skrive noe som helst som har et fnugg av negativitet til Niyazov.
- Det er ulovlig å nevne at han er ganske... lav (154 cm).
- Han har bygget en enorm statue av seg selv i rent gull som roterer slik at den alltid er vendt mot solen.
- Han torturer sine fiender og får dem til å "forsvinne".
- Lipsyncing er forbudt.

Nei, Madonna kommer nok ikke med det første.

eMusic Europa

Verdens største butikk for uavhengig musikk åpner no opp for salg i Europa.

"eMusic is the second most successful download site in the US after Apple's iTunes Music Store, and will sell tracks from 8,500 independent labels. "

I motsetning til iTunes Music Store har ikkje eMusic noen restriksjoner som seier kva du kan gjøre med din egen musikk - musikken blir ganske enkelt din til odel og eie, i tillegg er prisen veldig grei.
eMusic

BBC news

What's Up, Fatlip?

Tittelen er først og fremst en referanse til at jeg har store lepper. Men det er også en referanse til en hip-hop klassiker av eks-Pharcyde-medlem Fatlip; så hold munn (no pun intended).

Hva skjedde denne helgen? Powerblytt skjedde. Selv om det noen ganger er skuffende å måtte konstatere at den musikken du oppdaget helt alene ved hjelp av dette såkalte internettet og din egen teft for kulhet er i ferd med å eksplodere på lokale dansegulver ett år senere, så er det ganske gøy når du driter i dine egne kulhetsdogmer og blir med på leken. Og når man drikker minimalt med alkohol så slipper man som oftest å smake steken. But I digress, dette skulle ikke handle om at jeg hadde en øl for lite, eller at jeg sa nei til pene jenter som obviously inviterte til flørt og lek. Nei, dette skulle handle om det essensielle når man klubber: Musikken.

Da første jeg gjorde da jeg kom hjem, til tross for å være både trøtt, småberuset, "afterthought-kåt", og i viten om at det er meningen at jeg burde skrive på en oppgave om jødedom denne søndagen, var å rable ned en liste over låtene jeg hadde hørt den kvelden og som jeg visste navnet på.

Og faen, det er mye bra som skjer i våre datagale verden. En diskusjon hvorvidt elektronisk musikk kan noengang måle seg med en bunke sutrete, hårete menn som syter mens de runker på instrumentene sine gidder jeg ikke å ta. Til det er argumentene mine for kick-ass, og om det skulle (mot alle odds) gå rett vest så kan jeg bare trekke opp "anti-semittisme"-argumentet opp av klapphatten min. Herlig å vite at man kan gjøre det i disse terrortider. But I digress.

MP3-filene jeg linker til er fra diverse nettbutikker. Oki da, for det meste Juno Records. Men om du skulle bli interessert i denne typen musikk, eller noen av disse låtene, så anbefaler jeg nettbutikken Beatport. Der finner du sikre og gode mp3-filer (192kbps minimum, hvis det sier dem noget) til rimelige priser. Så her er en kort liste over hva som rører seg på dansegulvet for tiden:

Todd Terje - Eurodans

Christopher & Raphael Just - Popper (Discotown Remix)

Paul EG - My Small March

BSOD - This is the Hook

John Morgan & Kevin Shiu - Mic Check

Extrawelt - Doch Doch

Peter Dildo - Curly Blonde (Agnes Strange Treatments Reshake)

Peace Division - Club Therapy (John Ciafone Remix)

Klubb

Klubbing er gøy

mer i kveld

Finn ut hva kvinner ønsker fra drømmemannen

Klikk her for å ta testen

La oss gå igjennom punktene artikkelen jeg har hentet dette fra presenterer:

1. Målrettet
En drømmemann har klare mål som han når. Enten det er i jobb, på fritiden eller ellers.

Check. Jeg vil ha et ristet brød i kveld. Sammen med litt appelsinjuice. Jeg vet nå hva jeg vil i livet, og jeg kommer til å gjennomføre det.

2. Kjekk
Det behøver ikke å bety vakker som Brad Pitt, men det å ha en utstråling er meget viktig.

Jeg var ikke pen før, men nå har jeg begynt å kjøpe alle produktene de reklamerer for på TV, nå blir jeg like pen som dem.

3. Snill
Snillhet finnes i mange porsjoner, og for mye av det gode er for mye av det gode som gamlesmurfen sa.

Nettopp derfor har jeg begynt på skytekurs.

4. Morsom
En drømmemann har humor.

Jeg kan kile.

5. Klessans
Det nytter ikke å være Antonio Banderas i gamle Adidas-treningsbukser.

Not true. Banderas, eller flagg-Tony (vi er på hils) er kul uansett klær. Men poenget tas. Men jeg vil vennligst referere til svar på punkt 2.

6. Ærlig
En drømmemann holder avtaler og snakker sant.





Faen.

7. Snill mot barn
Det nytter ikke å synes at barn er interessante vesener, man må faktisk ha en virkelig tilstedeværelse sammen med dem.

Jeg fant ut at jeg har en meget god tone med barn, da jeg trøstet en lite pjokkunge etter å ha sparket en ball i trynet på han.

8. Empatisk
At andre har det vondt, og at alt ikke dreier seg om han - jepp, det er en viktig egenskap

Hvem er han? Er det ikke meg det er snakk om?

9. Ringer sin mor
En drømmemann har kontakt med sin mor. Og aller helst også sin far

Hele tiden. Men jeg tror smurfefar har noe han skulle ha sagt her.

10. Har forspill
Han vet hva det er og gjennomfører det.

Ikke punktet jeg ønsket å lese, etter det om mor og far.

----------

UPDATE: Jeg fikk forresten 80% på testen. Dette var nok til å gi meg merkelappen "Drømmemann". Jeg nekter å tro at jenter vil ha en 80%s-mann.

FpU sparker seg selv i rumpa:

Russ.no

Lederen i Fremskrittspartiets Ungdom, Trond Birkedal, reagerer kraftig på at Russeservice i år bruker et Che Guevara-trykk på en av sine t-skjorter, og sammenligner det med å lage t-skjorter med bilder av Hitler og Stalin.

Det interessante er egentlig ikkje om Che bør være på ei t-skjorte eller ikkje, men at dette nettopp er eit produkt av kapitalismen - av eit ikon på venstresida. Og ei t-skjorte av Thatcher hadde sikkert vært i salg om det ikkje hadde vært for:

Beruset tilstand

Terningkast 4.

martin? says: (11:20:40 PM)
allah

Från Södermalm! says: (11:21:02 PM)
Jahve

martin? says: (11:21:25 PM)
ka skjer?

Från Södermalm! says: (11:21:50 PM)
ok, her er historien

Från Södermalm! says: (11:22:13 PM)
jeg gikk en tur for å få frisk luft

Från Södermalm! says: (11:22:35 PM)
helt bort til Brann Stadion faktisk, fordi jeg ville se hvor lang tid det tok

Från Södermalm! says: (11:22:55 PM)
og da jeg kom fram var det en lilleputt-kamp på treningsbanen

Från Södermalm! says: (11:22:59 PM)
jeg så på den

Från Södermalm! says: (11:23:10 PM)
og når den var ferdig så fikk jeg plutselig DEN mageknipen

Från Södermalm! says: (11:23:16 PM)
det var helt jævlig

Från Södermalm! says: (11:23:26 PM)
noe av det det vondeste jeg hadde opplevd

Från Södermalm! says: (11:23:37 PM)
jeg trodde nesten jag hadde sprukket en tarm

Från Södermalm! says: (11:23:47 PM)
men så feis jeg litt, og det gikk over

Från Södermalm! says: (11:24:01 PM)
men jeg tenkte "kanskje det er lurt at jeg stikker hjem"

martin? says: (11:24:01 PM)
hehe

martin? says: (11:24:11 PM)
eller på haukeland

Från Södermalm! says: (11:24:17 PM)
og da jeg kom til forum kino så kom den igjen

Från Södermalm! says: (11:24:24 PM)
det var nesten så jeg ikke kunne gå

Från Södermalm! says: (11:24:31 PM)
men jeg kjempet meg videre

Från Södermalm! says: (11:24:39 PM)
og jeg skjønte jo etterhvert at jeg måtte på do

martin? says: (11:24:39 PM)
hehe...har opplevd det ja

Från Södermalm! says: (11:24:53 PM)
og jeg gikk og gikk og det ble bare verre

Från Södermalm! says: (11:25:15 PM)
og da det bare var et par bakker igjen så var jeg livredd for å begynne å spy eller det som verre er

martin? says: (11:25:21 PM)
jeg ble jo kjørt til legevakten i oslo...kunne ikke stå oppreist...så ble jeg undersøkt av legen...og han bare...du har nyrestein....så presset han på et punkt på magen...og så kom det en kjempe promp

martin? says: (11:25:23 PM)
så var alt over 

Från Södermalm! says: (11:26:51 PM)
jeg er målløs

Blogginnlegget som handler om at jeg har flyttet ut.

Jeg fanget meg selv i år gå rundt i byen om kvelden mens jeg hørte på deppe-musikk. Og jeg er innvandrer. Jeg har andre stereotyper jeg må oppfylle.

Men nok om det.

Dette inneholder rommet mitt:

Min dobbeltseng fra Åsane.

Et garderobeskap.

En sofastol.

To vinduer.

En dør som ikke er en dør, men som er en del av veggen.

Mitt skrivebord fra Åsane.

Alle mine dvd'er.

De fleste av mine studiebøker og bøker relatert til det jeg studerer.

Min IKEA-boks-kasse-ting som jeg ikke helt vet hva er. Men den er brun.

En bag med klær og håndkle.

En pose med toalettartikler.

Et digitalt kamera.

En klokke jeg fikk av min søster som henger på veggen, veldig usymmetrisk.

Mine 7" vinyl.

EN ekstern harddisk.

Min laptop pluss strømkabel og internettkabel.

Meg.

Hjerte.

Hvor du enn går, så ta med deg hele ditt hjerte.
Konfucius

Hva er egentlig kjærlighet mot biff med løk?
George Bernard Shaw

helt greit liksom.

http://www.pandora.com/

Den jødiske elefanten.

Et enkelt spørsmål: Kan man diskutere Tysklands historie uten å nevne nazismen? Det ville i så fall vært en ganske vanskelig avgjørelse å ta. Og jeg tror at de av oss som har sett den episoden i "Hotell i Særklasse", vet hvilket poeng som kommer nå: For noen er det i det hele tatt vanskelig å møte tyskere uten å tenke på at staten de har vokst opp i var ansvarlig for en masseutryddelse av jøder.

Så hva er poenget med innlegget? Eh, ikke det du tror. Jeg ville bare oppdatere igjen. Samtidig også påpeke at semesteret er i gang. Og det er nettopp Jødedom som er tema nå, i Religionsvitenskap. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før en foreleser (eller student) nevner det mange tenker på, men ikke snakker om under forelesningene: Holocaust og konflikten Israel-Palestina. Vi vet at vi vil krasje med toget, men vi vet ennå ikke når og hvor hardt det vil bli.

Jeg er et monster.

The Great Samples Database

Go wild.

Mandagslinker

ale amatørfilmfestival // 2006

Dale amatørfilmfestival er ein festival der du kan delta, der ikkje nødvendigvis kvaliteten på innhaldet skil deg frå dei beste. Der den vanlege mannen i gata plutseleg kan bli superreggisøren han alltid har drømt om å bli!

Årets festival vil finne stad laurdag 5. august kl 17:00 i Trudvang ungdomshus i Dale. Vi har fått inn 16 filmar og vi har eit ca 2-3 timar langt program. Samtidig vil det bli vist lengre filmar, kunstfilmar og filmar som ikkje passar so godt for festivalen i Studio Nova, gamle kommunehuset i Dale. Blandt anna vil vi vise filmane vi laga på Njord sitt havpadle symposium i løpet av det fyrste kurset vårt.

Bergen Filmklubb
Bergen filmklubb og Cinemateket USF er to forskjellige organisasjoner som viser film på regulær basis på to forskjellige steder i Bergen. Bergen filmklubb i Magnus Barfot kinosenter, og Cinemateket USF i sin egen kinosal på kulturhuset USF Verftet. Cinemateket USF og Bergen filmklubb har blant annet kontorfellesskap, utgir felles programkatalog, har felles medlemskort og dessuten personidentisk styre.

Kunsthall No.5

Bergen Kunsthall har gleden av å presentere Ole Jørgen Ness som årets Festspillkunstner. REALMS OF SENTIMENT er produsert spesielt for lokalene i Bergen Kunsthall, og i år er også Galleri No.5 viet Festspillutstillingen.

Copy, Right?
MP3s on this blog are available fora short time and are here for sampling purposes only.

Hvor er TV24?

TV24 tar ferie denne helgen. Undertegnede er i Aalesund. Vi er tilbake på mandag, med mandagslinker.

Bare en opplysning...

Hvis du hr iTunes, ta en titt på podcast-seksjonen til Music Store. Der vil du finne mange bra podcasts, også fra seriøse hold. Mark Kermode sitt herlig filmprogram på BBC Radio og KCRW sine intervju med kjente filmfolk. TIL DØMES.

Boligmarkedet for studenter

Hvilken boligkrise? Det var et av spørsmålene som dukket opp da jeg gikk gjennom listen over ledige hybler og kollektiv i Bergen Sentrum. Men da jeg begynte å søke fant jeg ut hvor problemet ligger. Man er ikke alene. Det er så utrolig dumt dette, men det var faktisk noe man må få banket inn i knollen. For hver ledige leilighet/hybel så er det minst 20 stykker som prøver seg. Jeg er nå blant dem. Og vi er helt sikre på at vi skal kunne finne noe som er sentralt, rimelig og av en god standard. Og de fins, men de er ikke så mange. Ikke i forhold til hvor mange søkere som fins. Ikke rart prisene går opp. Det fins ingen tvil. Det ER boligkrise i Bergen by. Det er kun spekulantene og eiere som har gode tider.

Vi søkere må derimot komme opp med nye måter å overbevise om at vi er den riktige for de som skal bestemme hvem de vil ha i hybelen sin. Noen steder har jeg likt utgangspunkt som de andre - mens noen steder må jeg jobbe litt hardere på grunn av hudfargen min. Det kommer som ingen bombe, den prosenten som stemmer FrP er ikke en usynlig masse. Det er en del av Norges befolkning som faktisk fins. Også i urbane strøk. Og det er ikke meningen å latterliggjøre eller stigmatisere FrP-velgere. Også folk som stemmer på andre partier lider av fremmedfrykt. Bare fordi man ikke ønsker utlendinger å pelle seg vekk dit dem kom fra - betyr ikke at man ønsker å ha en slik en boende hjemme hos en. Derfor jobber jeg hardt - med å overbevise om at det er helt greit å ha meg boende der i ett år. At jeg er stille og rolig. At jeg tar studiene seriøst. Glad i film. Jeg nevner ikke musikk - ettersom det kan tolkes som om jeg liker å spille høy musikk hele natten. Jeg nevner at jeg ikke røyker. Jeg nevner faktisk at jeg ikke drikker - ettersom det blir litt for mye. Det med snop, brus - og nå melkeprodukter - er noe de får finne ut selv.

Alt i alt er det eiers marked, og det er de som bestemmer både pris og innflyttere. Kanskje de har sin rett til det, men det er kjipt med tanke på at det fins for få leiligheter der folk vil bo - og for mange vurderingspunkter som er usaklige. Kan man betale og holder seg til norsk lovgivning så syns jeg at man skal kunne få lov til å bo der man vil bo. At folk skal ta helhetsvurderinger basert på egen smak er dessverre et faktum som er leit - og jeg som boligsøker må prøve å forholde meg til.

Mandagslinker

This summary is not available. Please click here to view the post.

TV24: Viva La France!

I dag feirer vi Frankrike, et land som har gitt kultur mange gleder - og Alizée.

Daft Punk - Digital Love


Serge Gainsbourg - Elisa


Anna Karina - Rollergirl


France Gall & Serge Gainsbourg - Les Sucettes


Jane Birkin - Ex-Fan des Sixties


Modjo - Lady


Saian Supa Crew feat Will I Am - La Patte


Edith Piaf - La Vie En Rose


Stardust - Music Sounds Better With You


Alizee - l'alize

Drømmejente: Lindsey Lohan

Lindsay Morgan Lohan, er en amerikansk filmstjerne og pop music singer. Hun er like gammel som meg, jeg tør dog påstå at jeg er litt mer moden. Og nå har The Smoking Gun fått tak i en irettesettelse av Lohan som må svi ganske tungt. Scroll ned, og du finner herligheten.

Oki, så hun fester hardt. Big deal. Hun er fuckings rik, pen og kan le av alle dere. Som om det fins folk i Hollywood som ikke tar dop.

Hipster Erotica

Det begynner å bli lenge siden sist. Hva er in the works for 24 i sekundet? 1) En anmeldelse av en av tidenes beste underholdningsfilmer: Rush Hour. 2) Et lite essay om Sofia Coppola.

Imens tenkte jeg å dele med dere en erotisk novelle jeg fant på nettet, som kanskje er av interesse.

The other day I made my daily pilgrimage to Cup of Life, the local Fair Trade coffee shop that bravely struggles to show these sheep that there are alternatives to the exploitative monster that is Starfucks. I ordered my cup of “Wake Me Up Before You Go Go Blend” Honduran Green Mountain, when I heard a familiar voice behind me. “Let me get this.” A man in a baseball cap stepped forward and said, “Make that two.” Oh. My. God. Sufjan Stevens just bought my coffee. I didn’t know what to do. He turned and smiled at me. “Want to get a table?” he asked. “Better yet, want to go back to your place?” I was shaking as Janice, who does a pretty amazing burlesque act that totally reappropriates homonoramtive ideas about sexuality and femininty, handed me my cup of coffee and shrugged.

Sufjan Stevens and I sat on the edge of my bed and talked for hours about everything. It sounds dumb to say it, but he actually gets me. He said that I was one of the most genuine people he’d ever met, and that I was actually cool, not like one of those people who obviously wants to be cool, but who just is, like a coolness that comes from deep within and is as much a refutation of cool as an embrace of it. We held hands and talked about the future, and about how Teddy Geiger is a corporate construct, and about animatronic puppets at Disneyworld taking over the planet. Sufjan Stevens has the most amazing eyes. Then Sufjan Stevens pulled out his guitar and played a song that he’d written just for me. It was called “Amanda Knows What No One Else Knows She Has the Most Beautiful Nose! Eureeka!” When he’d finished the song he wiped a tear from the corner of my eye, and told me that my outfit was amazing. “I would never have thought to put that top with those trousers,” (he used the word trousers! so cute!), “but it totally works. And I see a lot of outfits when I’m out on tour. Speaking of, would you like to go on tour with me?”

Then, slowly, Sufjan Stevens pulled down my sweat shop-free American Apparel boys’ shorts and slid one, two, then three fingers into my vagina.

Superman Returns

Supermann forsvant på mystisk vis for fem år siden. Krisene på kloden har bare blitt større. Hans livs kjærlighet, Lois Lane, har gått videre i livet. Mannen fra Krypton kommer nå tilbake for å finne sin plass bak menneskene. Men Lex Luthor har andre planer for ham.

Legg godt merke til tittelen på årets storfilm: Superman Returns. Han vender tilbake. Hvor han vært? Ifølge denne filmen befant Supermann seg på Krypton, hans egen hjemplanet. Jordas kriser har vært uløst i fem år siden vår Supermann forsvant på mystisk vis. Uten ham har kriminaliteten økt eksplosivt, og de onde har hatt fritt spillerom til å utfolde seg i. Filmen stiller egentlig et fantasispørsmål som er naturlig å stille: Hvor var Supermann den 11. september 2001?

USA fikk for første gang en krigshandling i fleisen. På hjemmebane fikk de oppleve hvordan det er å se skyskrapere og bygninger forsvinne med menneskeliv som tapes. Og denne gangen er det på grunn av onde mennesker som er like onde og endimensjonale (død over USA, ja til Islam) som i filmene som de superheltene redder verden i.

Derfor er det ingen overraskelse at en av filmens store scener går ut på at vår superhelt må redde et fly som er i ferd med å styrte. For dramatic purposes: Lois Lane, hans store kjærlighet, befinner seg i dette flyet. Ei heller ingen tilfeldighet at Supermann forteller vettskremte passasjerer at å reise med fly er fortsatt den statistisk tryggeste måten å reise på. Med ett blir passasjerene beroliget og begeistret igjen, til tross for at de nettopp har opplved deres kanskje mest dramatiske og fryktinngytende nødssituasjon noensinne. Det var visstnok alt som behøvdes for å gjenskape begeistring og ro i folket: Supermann.

Men ikke alt er som før. Lois Lane har giftet seg med en helt vanlig mann, en kollega. Dermed er det duket for at Bryan Singer, en regissør som hadde plenty med potensiale etter "De Mistenkte" misbruker både filmens tid - og vår tid - på et kjærlighetsplot som er like uinteressant som det er platt. Og det er først og fremst dette elementet som gjør at jeg vil anbefale deg om å bruke pengene dine på noe annet: Filmen er for lang. Og den bruker alt for mye energi på å forklare og igangsette subplots og detaljer som er undøvendige - det er jo tross alt Supermann. Det er jo Jesus vi snakker om. Og denne energibruken på å forklare hvem Lois Lane har blitt, og hvem Supermann har blitt gjør at filmen stort sett går glipp av å utforske hva som virkelig er interessant med denne filmen, nemlig det som diskuteres i begynnelsen av denne anmeldelsen.

Jeg vet ikke hav som må til for at man skal kunne forsvare pengebruk på filmer som dette. et kriterium må da vel være at man skal kunne bli underholdt. Man blir ikke undeholdt av denne filmen. da vil jeg heller anbefale en film som The Fast & The Furious: Tokyo Drift som ble tidligere anmeldt på denne nettsiden.

Spesialeffekt-scenene er for uinteressante og klisjé til at det forsvarer en kinobillett eller ens egen tid. Filmen er ikke interessant, men den er heller ikke gøy. Brandon Routh, som spiller Supermann og Clark Kent har lite karisma som skuesspiller. Kate Bosworth er helt unyttig som Lois Lane. Kevin Spacey prøver, men han kan ikke redde et dårlig manus alene. Bryan Singer viser stort sett at han ikke er noe mer enn en ny action-film regissør, som dessverre ser ut til å miste den egenskapen han før hadde til å holde på spenningen ved hjelp av enkle ting som dramatikk, plot og tema.

Mandagslinker

Harold and Kumar Go to White Castle Review
The film challenges Barbara and John Ehrenreich’s definition of class as "characterized by a coherent social and cultural existence; members of a class share a common life style, educational background, kinship networks, consumption patterns, work habits, beliefs." Rather, the conception of class Harold and Kumar more closely follows is John Frow’s model, "defined in each of the economic, the political, and the ideological spheres. [. . .]. The inclusion of gender, race, and ethnicity as an ‘ideological’ moment within the domain of production [. . .] indicate[s] the way in which ideological values attributed to gender, race, and ethnicity work to structure relationship of production."


Film Journalism course: articles by past students
"The critic is the only independent source of information. The rest is advertising." So wrote Pauline Kael, the late, celebrated film reviewer of the New Yorker. The following selection of articles is, we hope, a lively affirmation of her comments.

La Biennale di Venezia

Baudrillard in The Matrix: the Hyperreal, Hollywood, and a Case for Misused References
The Matrix gave both cultural theorists and movie enthusiasts an opportunity to investigate the film on a variety of academic grounds. Interestingly enough, this implication was brought up within the movie by two references to the work of French sociologist Jean Baudrillard. The first reference is situated towards the beginning of the movie, when Neo (played by Keanu Reeves) grabs the author’s book Simulacra and Simulation to retrieve some mind-altering substances hidden in it. The second is uttered by Morpheus (played by Laurence Fishburne) when he shows Neo the “real world,” saying to him, “Welcome to … the desert of the real.” As a matter of fact, the 1997 script had Morpheus say to Neo, “As in Baudrillard’s vision, your whole life has been spent inside the map, not the territory. This is Chicago as it exists today … ‘The desert of the real.’”

Family Is Hell and So Is the World
There is a short scene in my film in which the literary debate is edited, where we see that reality is manipulated by TV to be more attractive to viewers; TV reproduces and transmits a vision of reality that is supposed to be more interesting to viewers, and I am glad I was able to point that out in the film. . . . Yes, absolutely, there is the problem of the terrorism of the mass media today. There is the dictatorship of the dumbing down of our societies.

The Best of Everything: A Joan Crawford Encyclopedia

TV24: Alt var bedre før

Captain Crunch and the Funky Bunch - Locking


Gary Numan - Cars


Cindy Lauper - She Bop


Salt-N-Pepa - Push It


Rick James - Superfreak


Dawn Penn - No No No

Musikkvideo

Jeg har nå, sammen med livelive, åpnet nok en blogg. Den har fått æren av å hete Video Killed The Radio Star, du finner den til høyre blant 'lenker. Grunnen til at man har gått til det drastiske skrittet det å åpne en ny blogg tross alt er, skjer fordi den blir litt mer spesialisert. Nøkkelordet er: Musikkvideo.

De har vi mange av. Og det er tross alt ikke SÅ lenge siden en musikkvideo ble sett på som en luksus for musikkartister som hadde både tid, penger og et enormt plateselskap i ryggen. Det har derimot skjedd to ting som har endret dette betraktelig:

1) Introduksjonen av videobåndet.

De fleste musikkvideoer spilles inn med film. Av de store artistene altså. Det ser flottest ut, det er mer proft og det generelt sett ruler hardt. Men som de fleste ting som ruler hardt: Det er også dyrt. Når video kom, Betamax og til og med VHS ble det med ett mye billigere å lage musikkvideoer. Nok til at alle i mellomsjiktet kunne begynne å produsere. Samtidig skapte denne teknologiske nyvinningen et nytt marked for musikkvideoer. MTV var tidlig ute, og skaffet seg en dominerende posisjon etterhvert. Ikke bare på TV-markedet, men på ungdomsmarkedet generelt.

2) Introduksjonen av internett.

Datamaskiner har eksistert lenge. Og det har blitt brukt innen film i ganske lang tid, ja selv i musikk og litteratur lenge før andre verdenskrig. Men det må kunne sies at det digitale i vår hverdag skjøt enorm fart på 90-tallet. To grunner til det er mobiltelefonen og internettet. Det voksende markedet for begge skjedde samtidig, noe som har skapt en naturlig symbiose i hva som har blitt tuviklet på den teknologiske fronten. Det er mobilt, det er kommunikativt. Vi har bærbare mp3-spillere, vi har bærbare videospillere og vi har nå til og emd fått spillkonsoller hvor man spiller mot hverandre via nettet. Og de teknologiske nyvvinninger som vinner til slutt er de som er mest åpne for deling og kommunikasjon. YouTube er blitt en vinner på nettet, fordi man kan kombinere alt dette. Man kan dele med andre, til og med sine videoklipp fra mobilen. Det holder med å nevne hvor populære p2p-programmer har blitt. Og torrents.

Så anyway, et kort lite innlegg om musikkvideoer. Jeg håper du har det gøy med å se på de kule filmene vi kommer til å legge ut. Minst en ny en hver dag, promise.

Direkte link

Mandagslinker

Slik lørdagene fremover skal bli preget av 'TV24' skal mandagene vært en liten linkfest sfor lesehester. Internettet handler mye om kvantitet - ikke kvalitet - og det er best slik: Dermed er det mer kvalitet. Øh, dette virket logisk for meg på en måte.

Anyway, let the link fest begin!

De Belgiske Minimalister
Den kradse realisme og konsekvent superminimalistisk stil gør, at Dardenne-brødrene mildt sagt ikke har bred appel, men både tematisk og stilistisk løber der en rød tråd gennem deres værk, der automatisk leder tankerne i retning af det ofte misbrugte og efterhånden noget udvandede auteur-begreb. Barnet, der netop nu er biografaktuel i Danmark, lægger sig da også i naturlig forlængelse af deres hidtidige, sparsomme, men ubetinget fremragende produktion, men skiller sig dog også ud på enkelte punkter, og ikke kun af det gode.

http://www.indieguitartabs.com/

Sier litt seg selv. Mange kule gitar-tabs her for gitar - og indieinteresserte.

http://aquariumdrunk.blogspot.com/

En meget bra mp3-blogg som tar pulsen på det som skjer innenfor alternativ musikk. Har en meget bra podcast som anbefales sterkt.


Destructing Cinema's Lens: Michael Haneke's 'Caché'

En bra artikkel som har som mål å dekonstruere "Skjult" av Haneke. Jeg har tidligere gitt uttrykk for hvor sterkt jeg beundrer denne filmen, og denne artikkelen er god lesning.

What lies beneath

Og her er Jim Emersons artikkel om filmen.

NEAVE

Herlig link. Herlige spill. Herlig grafikk. Anbefales.

TV24

Pene alternative-chicks som man forelsker seg i er ikke noe nytt. Her er et lite utvalg av musikkartister som bergtok menn og lagde bra musikk samtidig:

Joan Jett - Crimson and Clover


The Pretenders - Brass In Pocket


Blondie - Heart of Glass


Jenny Lewis - Big Guns


Goldfrapp - Utopia


Ladytron - Evil (remix)


Moloko - Familiar Feelings


Sahara Hotnights - Hotnights Crash


Liz Phair - Polyester Bride


Jenny Wilson - Let My Shoes Lead Me Forward


Frida Hyvonen - I Drive My Friend


Joanna Newsom - Sprout and the Bean

Kritikere

Filmkritikere. Betyr de noe? Det er et legitimt spørsmål å debattere. Det fins både kommersielle grunner til det, og det er et spørsmål som er i litteraturens og kritikkens interesse. Hvis filmkritikere ikke skulle ha noen betydning for film, eller for publikum, hva er vitsen da?

Gang på gang ser vi at kritikere slakter den ene filmen etter den andre, for så å oppleve at publikum alikevel strømmer til disse filmene. Felles for dem, er stort sett at de kommer fra Hollywood og har store markedsføringsbudsjetter. "Da Vinci-koden", "Godzilla" etc.

Debatten er lang og interessant - og noe vi skal ta opp i større grad i etterkant. Men til nå så kan vi jo tilby denne linken fra Chicago Sun-Times så hinter om at filmkritikere gjerne blir småviktige i samfunnet...

Zidane & Barrett

Zidanes avskjed kunne ikke vært mer passende. Tidenes mest cheeky straffespark i en VM-finale, etterfulgt av storspill, etterfulgt av et øyeblikk som satte kaffen i halsen på de fleste. Et øyeblikks galskap. et øyeblikks raseri. Et klimaks, om du vil.

De som forventet at Zidane skulle gå ut som en stor Mor Teresa innenfor fotballen tok grundig feil. Og de har tatt grundig feil av Zidane. Zinedine er ingen filmhelt. Han er ingen idol. Han er en veldig god fotballspiller, som representerer vår tid og Europa slik det har blitt. FIFA har jo nærmest gjort ham til en UNICEF-ambassadør allerede. Men de beviser nok en gang at det fins ingen automatikk i at god fotballspiller = perfekt menneske. La det være en påminnelse.

Men se på bildet. Det kunne vært hentet fra en hvilken som helst film. All hail Zidane.

-----

Tidligere frontfigur og grunnlegger av Pink Floy, Syd Barrett, er død. Han døde trolig av komplikasjonene som oppstod på grunn av hans diabetes-sykdom.

Associated Press reports:

LONDON - Syd Barrett, the troubled genius who co-founded Pink Floyd but spent his last years in reclusive anonymity, has died, a spokeswoman for the band said Tuesday. He was 60.

The spokeswoman — who declined to give her name until the band made an official announcement — confirmed media reports that he had died. She said Barrett died several days ago, but she did not disclose the cause of death. Barrett had suffered from diabetes for many years.

The Observer tok en kikk på Syds long, strange trip i 2002:

The received wisdom is that you don't disturb him. The last interview he gave was in 1971, and from then until now, there are only about 20 recorded encounters of any kind. His family says it upsets him to discuss the days when he was the spirit of psychedelia, beautiful Syd Barrett, the leader of Pink Floyd. He doesn't recognise himself as the shambling visionary who, during an extended nervous breakdown exacerbated by his drug intake, made two solos LPs, Madcap and Barrett, which are as eternally eloquent as Van Gogh's cornfields.

Syd Barrett - Terrapin (Peel Session, 3/14/70)



P.S Nye linker har blitt lagt ut til høyre. Flere vil komme til etterhvert.

The Fast and the Furious: Tokyo Drift

Sean Boswell (Black) er en outsider som forsøker å definere seg selv om en hissig, underdog street racer. Selv om racing gir ham en midlertidig flukt fra et ulykkelig hjem og den overfladiske verden han lever i, har det også gjort Sean upopulær hos de lokale myndighetene. For å unngå fengselsstraff sendes Sean av sted for å bo hos sin avvisende og fjerne far, en yrkesmilitær som gjør tjeneste i Tokyo.

Gode anmeldelser av en film inneholder ikke alltid kritikk (eller råd) om hvordan filmens historie og plot burde ha vært annerledes. En kjapp titt på diverse filmblader, spesielt de som man plukker opp gratis, inneholder stort sett kun dette. "Historien er for usannsynlig", "slutten er klisjé" etc. Men det må påpekes at det samtidig er vanskelig å la være, spesielt når historien er for usannsynlig eller når slutten er klisjé. Men sannheten er at det ikke er noen vits i å bry seg. Filmer, slik som denne filmen som omtales her, er så store økonomiske satsninger at vi vil neppe se særlig stor eksperimentering. Det fins unntak. Wachowski-brødrene har nådd langt ved å skape filmer med store budsjett som tar (i et hollywoodsk perspektiv) sjanser ved historiefortellingen. Selv om Kill Bill er en film som oser publikumsvennlighet, så må det kunne sies at Tarantino tross alt tar en sjanse i måten han forteller sine historier på. Det var ingen automatikk i at filmer som Kill Bill, Matrix-triologien og V for Vendetta skulle bli suksesser.

Så hva nå? Suksessen hos publikum med disse filmene må være ganske lokkende for unge regissører. De viser til at det er godt mulig med suksess i "the box office", samtidig som man viser kunsnerisk integritet.

Denne filmen viser ikke til kunstnerisk integritet. Det er det bare å si rett ut. Men, de viser til et potensiale hos regissøren Justin Lin. Det er spesielt hans utsøkte bruk av Japan og Tokyo som viser cinematisk glede og intelligent bruk av både rom og location. Det er som om filmen hadde vært en utrolig god film - hadde den ikke bare sløst tid på unødvendigheter som plot og dialog.

Det er noe fascinerende med Japan. Alle har lyst til å reise dit. Alle har lyst til å oppleve Tokyo. Det er noe usedvanlig kult med Japan. Kanskje er det tradisjonene og religion - blandet sammen med det modernes inntog. Kanskje er det fordi Japan er et post-apokalyptisk samfunn. Kanskje er det de japanske jentene i skoleuniformer som kutter deg i to med samuraisverd. Regissøren gjør, ved hjelp av intelligent bruk av både stemning og bilde, ære på denne vestens fascinasjon for Japan post-1945. Samtidig skal han ha kred for å ikke falle i den latterliggjørende og parodierende fellen mange amerikanske produksjoner ofte faller i. Det holder nok med ordene «Euro Trip». Selv om noen av de japanske skuesspillerne snakker forbausende bra engelsk (tross alt et land hvor de er kjent for å snakke dårlig engelsk) så inneholder Tokyo Drift scener hvor hovedkarakteren, en hillbilly fra Texas, i det minste gjør forsøk på å lære japansk og bruke dette i dagliglivet.

Jeg tror det var Chekhov som nevnte det at om du bringer en pistol i akt 1, så mp den bli avfyrt i akt 3. Plot-messig inneholder Tokyo Drift få overraskelser. Filmen er først og fremst rettet mot action- og bilinteresserte. Til tross for de positive aspektene som
har blitt nevnt her: Det er lite å få ut av denne filmen. Den gjør det den lover - og nok med det. Så får vi heller vente med Justin Lin - han har integriteten i behold og gjør forhåpentligvis mer personlige - og mer utfordrende filmer - i fremtiden.

24 stemmer

1. Dylan Mills (Dizzee Rascal)

2. Alec Ounsworth (Clap Your Hands Say Yeah)

3. Paul Banks (Interpol)

4. Isaac Brock (Modest Mouse)

5. Spencer Krug (Wolf Parade/Sunset Rubdown)

6. Jeff Tweedy (Wilco)

7. Mike Skinner (The Streets)

8. Joanna Newsom

9. Vashti Bunyan

10. Jens Lekman

11. Conor Oberst (Bright Eyes)

12. Devendra Benhart

13. Victoria Bergsman (The Concretes)

14. Colin Meloy (The Decemberists)

15. Will Sheff (Okkervil River)

16. Björk

17. Sufjan Stevens

18. Erlend Øye (The Whitest Boy Alive/Kings Of Convenience)

19. Karin Dreijer Andersson (The Knife)

20. Ira Kaplan/George Hubley (Yo La Tengo)

21. Jamie Stewart (Xiu Xiu)

22. Antony Hegarty (Antony and the Johnsons)

23. Thom Yorke (Radiohead/Thom Yorke)

24. Mathangi Arulpragasam (M.I.A.)

Når angst kommer i rosa.

Et godt tips til dere som skriver fiksjon: La alle lide.

En ny sesong av Gilmore Girls har begynt i USA. Sesong 6. Det som begynte som en typisk "jenteserie" med platte intriger og humor som egentlig ikke var så særlig morsomt, har utviklet seg til å bli en av de beste tv-seriene i USA for tiden. Forrige sesong var bedre enn The O.C som skuffet med en Adam Brody som ikke leverer lenger. One Tree Hill er totalt uinteressant, den sier oss ingenting. North Shore, Vegas, Head Cases... ...de blir alle kansellert. Forrige sesong gjorde Gilmore Girls respektert. Så hva er det som gjør GG til en serie som faktisk er bra?

Karakterer, karakterer, karakterer. Der hvor serier som LOST, 24 og Alias setter sine helter og heltinner gjennom ekstrem fare for å fremvise hvilke kvaliteter de inneholder som mennesker, tar GG seg tid til å utvikle sine beboere. 24 har sett et mordforsøk på en president, flere kidnappinger, to atombomber, biologiske våpen i LA og nedsmeltingen av atomkraftverk. Dette iløpet av tilsammen 96 timer, altså 4 sesonger. GG har sett at datteren har blitt ferdig med high-school, begynt på college, og at moren har forelsket seg og forlovet seg. Dette iløpet av 5 sesonger. Hvilken tv-serie tro du er mest representativ for USA? Det velskrevne action/superagent-dramaet, eller den sjokkrosa såpeserieaktige dramedien?

Selvfølgelig den siste. Mange som ikke følger med på serien er sikkert fort ute med å avskrive høyere verdier ved denne serien, og like raske i se på meg som gal. Men GG er overraskende moden, med å ha to karakterer med kjøtt og bein. Vi møter en mor, Lorelai, som fikk en datter, Rory, som tenåring. Rory er mye mer moden enn hva alderen skulle tilsi, og Lorelai er en dypt såret person med store problemer hva det angår å binde seg til andre mennesker. Rory er rar. Men hun er komfortabel med det, og er dermed en atypisk datterkarakter. Lorelai er kul. Og hun er faktisk kul. Og blir dermed en atypisk morskarakter, ihvertfall i den amerikanske forstaden. I den amerikanske forstaden, er alle mødre som forsøker å være kule, utrolig teite. Teri Hatcher er morsom-teit. Jack & Bobbys mor er teit, selv om hun forsøker å være hipp.

Slik begynte ihvertfall denne tv-serien. Men det som er genitrekket til Amy Sherman-Palladino, som skapte serien, er ikke å dvele på hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Rory og hennes mor burde være, eller hvor funksjonelt det er. Istedet har vi sakte, men sikkert, lært hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Lorelai og hennes mor er. Etterhvert som Rory blir eldre, og mer selvstendig, får Lorelai mer tid til å pleie seg selv og hennes forhold til denne moren sin. Men samtidig begår hun den samme feilen hun ble utsatt for, nemlig å miste fokuset på hva datteren trenger i en vanskelig tid. Da Rory plutselig er ferdig med videregående og i college, er Lorelai for første gang i ferd med å leve sitt eget liv. Hun forelsker seg, og forlover seg. Men plutselig er Rory tilbake, med store eksistensielle problemer. Da har ikke Lorelai midlene til å kunne ta imot henne, eller se henne med de samme øynene som før, noe som forvirrer og skremmer barnet som helst vil se en trygg og familiær situasjon. (Og dette ender opp med at Rory flytter inn igjen hos besteforeldrene.

Det har altså vært slik at serien har hele tiden bygget opp mot Rorys sprang ut mot den voksne verden. Og mot Lorelais aksept av hennes egentlige situasjon. Men istedenfor å ende opp med en rosenrød avslutning, hvor alt ender bra, så ender vi tilbake igjen omtrent der vi startet, men med en stor forandring.

I slutten av første episode av sesong 6, setter Lorelai seg ned og gråter. (Lauren Grahams bør bli nominert til en Emmy neste år!) Hun erklar over at hun ikke lenger kan hjelpe sin egen datter. Hvis hun skal kunne hjelpe sin datter, må hun gi avkall på sin nye psykologiske komfort, og sin trygge situasjon.

Dette ser jeg på som en utrolig subtil avsløring av noen fundamentale strukturer i den vestlige verden. En reell bistand, vil kreve mer enn bare pengetransaksjoner. det vil kreve en forandring i våre liv. Hvis vi virkelig skal kunne hjelpe rusmisbrukere, så er det ikke nok med å gi penger til de avhengige som tigger på gaten. Vi må kunne forstå deres situasjon, og for det trenger vi empati. Vi trenger også ofrelse. For å kunne hjelpe 70% av verdens fattige, bøndene, må vi kunne gi avkall på subsidiene til vårt eget landbruk. For å kunne endre forurensingen som pågår, må vi kutte i vårt enorme forbruk. Men skjer det? Nei, vi lar andre ta seg av de trengende når situasjonen blir ekstrem. Se på hvordan bystyret i Bergen reagerer når det går med underskudd. Istedenfor å finne problemet, selger de reklamerettighetene til sentrum for å tjene opp igjen pengene. Og da er vi fort tilbake igjen i underskuddet, bare at tingene ikke er helt som før.

Det er opp til serier som GG å vise oss, at dette er strukturer som vi ikke bare finner på makronivå, men også på mikronivå. Mennesket må ikke bare forholde seg til de andre, det må forholde seg til andre i forhold til oss selv. Jeg setter min lit til at enkle sjokkrosa serier gjør allmenne temaer forståelig og kommunikativt.