The Fast and the Furious: Tokyo Drift

Sean Boswell (Black) er en outsider som forsøker å definere seg selv om en hissig, underdog street racer. Selv om racing gir ham en midlertidig flukt fra et ulykkelig hjem og den overfladiske verden han lever i, har det også gjort Sean upopulær hos de lokale myndighetene. For å unngå fengselsstraff sendes Sean av sted for å bo hos sin avvisende og fjerne far, en yrkesmilitær som gjør tjeneste i Tokyo.

Gode anmeldelser av en film inneholder ikke alltid kritikk (eller råd) om hvordan filmens historie og plot burde ha vært annerledes. En kjapp titt på diverse filmblader, spesielt de som man plukker opp gratis, inneholder stort sett kun dette. "Historien er for usannsynlig", "slutten er klisjé" etc. Men det må påpekes at det samtidig er vanskelig å la være, spesielt når historien er for usannsynlig eller når slutten er klisjé. Men sannheten er at det ikke er noen vits i å bry seg. Filmer, slik som denne filmen som omtales her, er så store økonomiske satsninger at vi vil neppe se særlig stor eksperimentering. Det fins unntak. Wachowski-brødrene har nådd langt ved å skape filmer med store budsjett som tar (i et hollywoodsk perspektiv) sjanser ved historiefortellingen. Selv om Kill Bill er en film som oser publikumsvennlighet, så må det kunne sies at Tarantino tross alt tar en sjanse i måten han forteller sine historier på. Det var ingen automatikk i at filmer som Kill Bill, Matrix-triologien og V for Vendetta skulle bli suksesser.

Så hva nå? Suksessen hos publikum med disse filmene må være ganske lokkende for unge regissører. De viser til at det er godt mulig med suksess i "the box office", samtidig som man viser kunsnerisk integritet.

Denne filmen viser ikke til kunstnerisk integritet. Det er det bare å si rett ut. Men, de viser til et potensiale hos regissøren Justin Lin. Det er spesielt hans utsøkte bruk av Japan og Tokyo som viser cinematisk glede og intelligent bruk av både rom og location. Det er som om filmen hadde vært en utrolig god film - hadde den ikke bare sløst tid på unødvendigheter som plot og dialog.

Det er noe fascinerende med Japan. Alle har lyst til å reise dit. Alle har lyst til å oppleve Tokyo. Det er noe usedvanlig kult med Japan. Kanskje er det tradisjonene og religion - blandet sammen med det modernes inntog. Kanskje er det fordi Japan er et post-apokalyptisk samfunn. Kanskje er det de japanske jentene i skoleuniformer som kutter deg i to med samuraisverd. Regissøren gjør, ved hjelp av intelligent bruk av både stemning og bilde, ære på denne vestens fascinasjon for Japan post-1945. Samtidig skal han ha kred for å ikke falle i den latterliggjørende og parodierende fellen mange amerikanske produksjoner ofte faller i. Det holder nok med ordene «Euro Trip». Selv om noen av de japanske skuesspillerne snakker forbausende bra engelsk (tross alt et land hvor de er kjent for å snakke dårlig engelsk) så inneholder Tokyo Drift scener hvor hovedkarakteren, en hillbilly fra Texas, i det minste gjør forsøk på å lære japansk og bruke dette i dagliglivet.

Jeg tror det var Chekhov som nevnte det at om du bringer en pistol i akt 1, så mp den bli avfyrt i akt 3. Plot-messig inneholder Tokyo Drift få overraskelser. Filmen er først og fremst rettet mot action- og bilinteresserte. Til tross for de positive aspektene som
har blitt nevnt her: Det er lite å få ut av denne filmen. Den gjør det den lover - og nok med det. Så får vi heller vente med Justin Lin - han har integriteten i behold og gjør forhåpentligvis mer personlige - og mer utfordrende filmer - i fremtiden.