Beistet, det syter.

Musikkanmeldelser, altså. Det er liten tvil om at norske musikkanmeldelser - ja, journalistikken overhodet innenfor dette kulturfeltet holder et skuffende lavt nivå. Dette er ikke en påstand jeg kommer med fordi noen har skrevet noe jeg ikke er enig i, eller fordi noen har slengt dritt om mitt favorittband. Det er heller ikke skjult misunnelse mot de som er så heldige at de kan faktisk få penger for å skrive om musikk. Nei, grunnen til at norske musikkanmeldelser og norsk musikkjournalistikk holder et så lavt nivå har en veldig enkel årsak: Spalteplass. Den er minimal. Ikke bare i de store avisene, som f. eks Dagbladet, BT (Myren får bare noen få ord til å forklare hvorfor "Beast Moans" av Swan Lake får terningkast 2) og VG. Jeg kan fortsette med å liste opp mainstream media-outlets, som det heter, men det er vel heller poengløst. Men noe som forundrer meg er også hvor korte anmeldelsene i nettbaserte publikasjoner er. Nettsteder som Groove og !Hissig burde ærlig talt ta seg mer plass til å utdype meninger og tanker rundt verket de anmelder. Dette er internett, folkens. Ta dere tid. Bruk plass. Det er bare snakk om pixler. Hva er problemet med å skrive en setning for mye? Eh?

Et annet problem, om enn noe mer subjektivt, er innholdet i disse anmeldelsene. Det er klart at det er stort sett umulig å ikke være inspirert av andre band og andre uttrykk når man skaper noe selv (noe som også burde gjelde musikkanmeldere). Derfor er det egentlig helt greit at man forteller leseren om andre band som denne cd'en kan minne om. Men nå begynner jeg å bli litt trøtt av å stort sett kun lese anmeldelser som er satt sammen slik:

1) Hva er dette bandet for noe?
2) Hva er denne cd'en for noe?
3) Hvilke band minner dette om?
4) Når kan man høre på dette?

En ting er at disse monotone anmeldelsene blir kjedelige etterhvert. En annen ting er hvordan man selv avslører et noe overfladisk forhold til musikken. I Talseths anmeldelse av Joanna Newsoms "Ys" så spør han mot slutten noe retorisk om når man egentlig skal sette på denne cd'en. Kjære Talseth, om du ikke har tenkt å høre på dette albumet med din fulle oppmerksomhet så kan du bare la være. Musikk er som poesi, film eller all slags annen kunst. Det er ment for mer enn bruk i ditt daglige liv. Det er også et uttrykk i seg selv som bør forstås i forhold til samfunnet den skapes i, samfunnet den "leses" i og uttrykksformen i seg selv. Når man tolker et dikt så kan man tolke innholdet, men også mer tekniske elementer som rytme og rim. det samme gjelder for musikk. Musikken fortjener å bli tolket på en mer nyansert måte. Den fortjener i hvert fall å bli bedømt på mer enn når den bør spilles.


Noe annet Talseths anmeldelse avslørte var at han mente det ville "gå i sport å like". Det er ingen som tvinger deg til å følge strømmen av de som allerede snakker om dette som årets beste plate (og det er det mange av, blant annet oss her i denne bloggen). Og her er et annet vesentlig punkt, nemlig et slags hat mot det mange anser som elitistiske holdninger blant folk som bryr seg om kultur. Dette høres kanskje vagt ut, men takket være Rune Nilsons klossete innlegg i Dagbladet så er vel dette paradigmet noenlunde avslørt. La oss gå igjennom noen punkter Herr Nilson:

1) Det er ingen som tvinger noen til å høre på musikk man selv ikke liker. Dette er en deskriptiv påstand.
2) Musikkjournalistikk og anmeldelse av kulturelle uttrykk er en litterær sjanger. Dette er en normativ påstand.
3) Det er ok å si at noe er veldig bra, og det er ok å si at noe er veldig dårlig. Dette er ingen påstand, mer enn konstatering av hva som kjennetegner en anmeldelse.
4) Normativt sett, så burde selve begrunnelsen være det man leser og reflekterer over - ikke "resultatet".

At Nilson ikke liker at noen slenger drit om Faber får være hans sak. At han ser ut til å ha misforstått hva anmeldelser handler om - er vår sak. Hva er det egentlig Nilson vil? Skal vi avskaffe alle anmeldelser av kulturelle uttrykk? Det Nilson reagerer mest på er hvordan anmeldelsen handler mest om selve anmelderen og ikke musikken. Og hva så? Som om det er mulig å faktisk bli enig om hva slags musikk som er bra og hva som ikke er det: DET FINNES INGEN MAL HERR NILSON. Derfor er det blitt slik at den trolig mest objektive måten å anmelde på er å være særs subjektiv. Man får bare håpe at den som skriver, gjør det på en bra måte.

Rumsfeld er søt.

Lyn, torden og postkort fra Italia.

The shattered soul
Following close but nearly twice as slow
In my good times
There were always golden rocks to throw
At those who admit defeat too late
Those were our times, those were our times

Det lyner og tordner der ute. I motsetning til da jeg bodde i Åsane, så får buldringen en enorm gjenklang mellom fjellene. Det er som å høre voldsomme eksplosjoner. Jeg sitter i stuen med god utsikt mot Fana, hvor lynet ser ut til å slå ned. Det blender meg i et lite millisekund, og verdenen utenfor blir rødrosa. Jeg visste at været kom til å bli såpass dårlig. Jeg visste at dette kom til å skje. Alikevel gikk jeg ut i dag tidlig for å høre på musikk. Jeg fant igjen mp3-spilleren min. Men øretelefonene mine er småødelagte. Jeg har ikke nok regntøy. For å ikke snakke om den unnskyldningen jeg har av en paraply. Og været, så var det dette jævla været. Der kom et lyn til. Jeg har vært ute. Og jeg er fortsatt overbevist om at Bergen er et av de vakreste steder på denne jord. Fordi det er litt mitt. Jeg har begynt å tilhøre Bergen, og Bergen tilhører nå meg. Og der kom tordenen, og jeg hører lyden snoke seg gjennom hele byen, mellom fjellene, tilbake igjen.

Og så ville jeg bare si at Beiruts "Postcards from Italy" er noe av det mest spennende jeg har hørt på lenge. Du finner låten hentet fra "Gulag Orkestar" (Ute på Ba Da Bing Records, et datterselskap av 4AD) klar for nedlastning på deres MySpace-side. Men jeg er en noenlunde ok fyr, syns nå jeg selv. Derfor hoster jeg opp en direkte-link til selve låten vi snakker om her:

Beirut - Postcards from Italy

En ukulele, perkusjon og en trompet. Så en trompet til. Og en ungdommelig 19 år gammel stemme som blender seg inn i lagene av lyder som om stemmen var nok en trompet. En melodi som er full av melankoli og tristesse. Når man får postkort så er det fordi denne personen befinner seg langt vekke. Når den første melodien roer seg ned, så endrer låten karakter til en mer håpefull karakter. Kanskje er det håp alikevel, kanskje er denne personen på vei tilbake. Kanskje er bare låten hel forjævlig bra. Kanskje skjer det spennende ting med musikk alikevel. Kanskje er det slik at jeg bør kjøpe denne platen.

Det var ganske gøy å se denne videoen med en som skal lære bort hvordan man spiller denne låten på gitar. Samtidig så oppdager man kjernen i låten, og hvor vakker små kjerner kan være.

Kroppen.

Så folk har begynt å ha sex på film. Og folk viser kroppen sin på film, i langt større grad enn før. Både innenfor undergrunnen og innenfor mainstream film. Men det er ikke når man viser kropp for å tenne ungdommen, som er det interessante. Det er den intellektuelle begrunnelsen.

Kropp er en forutsetning for det sosiale individets eksistens. Men kroppen er også et vilkår for ensomheten. Altså eksistensen starter ikke ved ordet, men ved kroppen. Det er kroppen, i sin dødelighet, som sanser omverdenen.

Følg med.

Teknologi og etnisitet har ikke en sammenheng, dette er kun en mytologisering som har blitt skapt. Moderniteten er ikke noe eksklusivt for det vestlige. De sosiale subsystemene har en inneboende streving etter ekspansjon, så fort vi setter en prislapp på noe er det i det økonomiske systemet. Så fort noe blir med i kollektive beslutninger, så blir det politikk. Hva som helst kan inngå i vitenskapen, eller bli hellig og inngå i det religiøse.

Men i praksis vises det at ingen av disse globaliseringenssystemene kan bestemme i dagens sosiale liv – her er ikke noe uttaler seg om moral, Gud eller etikk. Det funksjonelle system, her er man resultatsorientert og effektiv. De reglene som fins er orientert mot resultat. Dette er særlig viktig for religionens comeback. Globaliseringen gir seg til kjenne til en sekularisering av kloden. Dette er en sosial organisasjonsform som handler om verden som den er. Et system som ikke tar med religiøse faktorer. Folk vil ikke assosieres med de systemene som moderniteten og globaliseringen presenterer. Har rett og slett moderniteten bommet på hva livet handler om?

Oida, feil knapp

Unnskyld, tenkisk feil

"Vi prøvde å slå på lyset," sier Israels statsminister Ehud Olmert i en kommentar.

Fy faen så brutalt.

(Skrivefeilen var ikkje med vilje, men den passa så bra at den får stå)

Kinaby.

Eksamener nærmer seg og folk skriver mindre blogg - samstundes med at de leser mindre blogg. Det samme gjelder bidragsyterne av denne bloggen. Heldigvis er slike ting som YouTube supre, og kan gjøre bloggingen veldig enkel. Så ikke stuss på mangelen på tekst, fryd dere heller over at dere kan lese. Det er det ikke alle som kan.

Og mens vi snakker om film - "Chinatown" er uten tvil samtlige involvertes beste bidrag til amerikansk filmkanon.