Beistet, det syter.

Musikkanmeldelser, altså. Det er liten tvil om at norske musikkanmeldelser - ja, journalistikken overhodet innenfor dette kulturfeltet holder et skuffende lavt nivå. Dette er ikke en påstand jeg kommer med fordi noen har skrevet noe jeg ikke er enig i, eller fordi noen har slengt dritt om mitt favorittband. Det er heller ikke skjult misunnelse mot de som er så heldige at de kan faktisk få penger for å skrive om musikk. Nei, grunnen til at norske musikkanmeldelser og norsk musikkjournalistikk holder et så lavt nivå har en veldig enkel årsak: Spalteplass. Den er minimal. Ikke bare i de store avisene, som f. eks Dagbladet, BT (Myren får bare noen få ord til å forklare hvorfor "Beast Moans" av Swan Lake får terningkast 2) og VG. Jeg kan fortsette med å liste opp mainstream media-outlets, som det heter, men det er vel heller poengløst. Men noe som forundrer meg er også hvor korte anmeldelsene i nettbaserte publikasjoner er. Nettsteder som Groove og !Hissig burde ærlig talt ta seg mer plass til å utdype meninger og tanker rundt verket de anmelder. Dette er internett, folkens. Ta dere tid. Bruk plass. Det er bare snakk om pixler. Hva er problemet med å skrive en setning for mye? Eh?

Et annet problem, om enn noe mer subjektivt, er innholdet i disse anmeldelsene. Det er klart at det er stort sett umulig å ikke være inspirert av andre band og andre uttrykk når man skaper noe selv (noe som også burde gjelde musikkanmeldere). Derfor er det egentlig helt greit at man forteller leseren om andre band som denne cd'en kan minne om. Men nå begynner jeg å bli litt trøtt av å stort sett kun lese anmeldelser som er satt sammen slik:

1) Hva er dette bandet for noe?
2) Hva er denne cd'en for noe?
3) Hvilke band minner dette om?
4) Når kan man høre på dette?

En ting er at disse monotone anmeldelsene blir kjedelige etterhvert. En annen ting er hvordan man selv avslører et noe overfladisk forhold til musikken. I Talseths anmeldelse av Joanna Newsoms "Ys" så spør han mot slutten noe retorisk om når man egentlig skal sette på denne cd'en. Kjære Talseth, om du ikke har tenkt å høre på dette albumet med din fulle oppmerksomhet så kan du bare la være. Musikk er som poesi, film eller all slags annen kunst. Det er ment for mer enn bruk i ditt daglige liv. Det er også et uttrykk i seg selv som bør forstås i forhold til samfunnet den skapes i, samfunnet den "leses" i og uttrykksformen i seg selv. Når man tolker et dikt så kan man tolke innholdet, men også mer tekniske elementer som rytme og rim. det samme gjelder for musikk. Musikken fortjener å bli tolket på en mer nyansert måte. Den fortjener i hvert fall å bli bedømt på mer enn når den bør spilles.


Noe annet Talseths anmeldelse avslørte var at han mente det ville "gå i sport å like". Det er ingen som tvinger deg til å følge strømmen av de som allerede snakker om dette som årets beste plate (og det er det mange av, blant annet oss her i denne bloggen). Og her er et annet vesentlig punkt, nemlig et slags hat mot det mange anser som elitistiske holdninger blant folk som bryr seg om kultur. Dette høres kanskje vagt ut, men takket være Rune Nilsons klossete innlegg i Dagbladet så er vel dette paradigmet noenlunde avslørt. La oss gå igjennom noen punkter Herr Nilson:

1) Det er ingen som tvinger noen til å høre på musikk man selv ikke liker. Dette er en deskriptiv påstand.
2) Musikkjournalistikk og anmeldelse av kulturelle uttrykk er en litterær sjanger. Dette er en normativ påstand.
3) Det er ok å si at noe er veldig bra, og det er ok å si at noe er veldig dårlig. Dette er ingen påstand, mer enn konstatering av hva som kjennetegner en anmeldelse.
4) Normativt sett, så burde selve begrunnelsen være det man leser og reflekterer over - ikke "resultatet".

At Nilson ikke liker at noen slenger drit om Faber får være hans sak. At han ser ut til å ha misforstått hva anmeldelser handler om - er vår sak. Hva er det egentlig Nilson vil? Skal vi avskaffe alle anmeldelser av kulturelle uttrykk? Det Nilson reagerer mest på er hvordan anmeldelsen handler mest om selve anmelderen og ikke musikken. Og hva så? Som om det er mulig å faktisk bli enig om hva slags musikk som er bra og hva som ikke er det: DET FINNES INGEN MAL HERR NILSON. Derfor er det blitt slik at den trolig mest objektive måten å anmelde på er å være særs subjektiv. Man får bare håpe at den som skriver, gjør det på en bra måte.