Mandagslinker

This summary is not available. Please click here to view the post.

TV24: Viva La France!

I dag feirer vi Frankrike, et land som har gitt kultur mange gleder - og Alizée.

Daft Punk - Digital Love


Serge Gainsbourg - Elisa


Anna Karina - Rollergirl


France Gall & Serge Gainsbourg - Les Sucettes


Jane Birkin - Ex-Fan des Sixties


Modjo - Lady


Saian Supa Crew feat Will I Am - La Patte


Edith Piaf - La Vie En Rose


Stardust - Music Sounds Better With You


Alizee - l'alize

Drømmejente: Lindsey Lohan

Lindsay Morgan Lohan, er en amerikansk filmstjerne og pop music singer. Hun er like gammel som meg, jeg tør dog påstå at jeg er litt mer moden. Og nå har The Smoking Gun fått tak i en irettesettelse av Lohan som må svi ganske tungt. Scroll ned, og du finner herligheten.

Oki, så hun fester hardt. Big deal. Hun er fuckings rik, pen og kan le av alle dere. Som om det fins folk i Hollywood som ikke tar dop.

Hipster Erotica

Det begynner å bli lenge siden sist. Hva er in the works for 24 i sekundet? 1) En anmeldelse av en av tidenes beste underholdningsfilmer: Rush Hour. 2) Et lite essay om Sofia Coppola.

Imens tenkte jeg å dele med dere en erotisk novelle jeg fant på nettet, som kanskje er av interesse.

The other day I made my daily pilgrimage to Cup of Life, the local Fair Trade coffee shop that bravely struggles to show these sheep that there are alternatives to the exploitative monster that is Starfucks. I ordered my cup of “Wake Me Up Before You Go Go Blend” Honduran Green Mountain, when I heard a familiar voice behind me. “Let me get this.” A man in a baseball cap stepped forward and said, “Make that two.” Oh. My. God. Sufjan Stevens just bought my coffee. I didn’t know what to do. He turned and smiled at me. “Want to get a table?” he asked. “Better yet, want to go back to your place?” I was shaking as Janice, who does a pretty amazing burlesque act that totally reappropriates homonoramtive ideas about sexuality and femininty, handed me my cup of coffee and shrugged.

Sufjan Stevens and I sat on the edge of my bed and talked for hours about everything. It sounds dumb to say it, but he actually gets me. He said that I was one of the most genuine people he’d ever met, and that I was actually cool, not like one of those people who obviously wants to be cool, but who just is, like a coolness that comes from deep within and is as much a refutation of cool as an embrace of it. We held hands and talked about the future, and about how Teddy Geiger is a corporate construct, and about animatronic puppets at Disneyworld taking over the planet. Sufjan Stevens has the most amazing eyes. Then Sufjan Stevens pulled out his guitar and played a song that he’d written just for me. It was called “Amanda Knows What No One Else Knows She Has the Most Beautiful Nose! Eureeka!” When he’d finished the song he wiped a tear from the corner of my eye, and told me that my outfit was amazing. “I would never have thought to put that top with those trousers,” (he used the word trousers! so cute!), “but it totally works. And I see a lot of outfits when I’m out on tour. Speaking of, would you like to go on tour with me?”

Then, slowly, Sufjan Stevens pulled down my sweat shop-free American Apparel boys’ shorts and slid one, two, then three fingers into my vagina.

Superman Returns

Supermann forsvant på mystisk vis for fem år siden. Krisene på kloden har bare blitt større. Hans livs kjærlighet, Lois Lane, har gått videre i livet. Mannen fra Krypton kommer nå tilbake for å finne sin plass bak menneskene. Men Lex Luthor har andre planer for ham.

Legg godt merke til tittelen på årets storfilm: Superman Returns. Han vender tilbake. Hvor han vært? Ifølge denne filmen befant Supermann seg på Krypton, hans egen hjemplanet. Jordas kriser har vært uløst i fem år siden vår Supermann forsvant på mystisk vis. Uten ham har kriminaliteten økt eksplosivt, og de onde har hatt fritt spillerom til å utfolde seg i. Filmen stiller egentlig et fantasispørsmål som er naturlig å stille: Hvor var Supermann den 11. september 2001?

USA fikk for første gang en krigshandling i fleisen. På hjemmebane fikk de oppleve hvordan det er å se skyskrapere og bygninger forsvinne med menneskeliv som tapes. Og denne gangen er det på grunn av onde mennesker som er like onde og endimensjonale (død over USA, ja til Islam) som i filmene som de superheltene redder verden i.

Derfor er det ingen overraskelse at en av filmens store scener går ut på at vår superhelt må redde et fly som er i ferd med å styrte. For dramatic purposes: Lois Lane, hans store kjærlighet, befinner seg i dette flyet. Ei heller ingen tilfeldighet at Supermann forteller vettskremte passasjerer at å reise med fly er fortsatt den statistisk tryggeste måten å reise på. Med ett blir passasjerene beroliget og begeistret igjen, til tross for at de nettopp har opplved deres kanskje mest dramatiske og fryktinngytende nødssituasjon noensinne. Det var visstnok alt som behøvdes for å gjenskape begeistring og ro i folket: Supermann.

Men ikke alt er som før. Lois Lane har giftet seg med en helt vanlig mann, en kollega. Dermed er det duket for at Bryan Singer, en regissør som hadde plenty med potensiale etter "De Mistenkte" misbruker både filmens tid - og vår tid - på et kjærlighetsplot som er like uinteressant som det er platt. Og det er først og fremst dette elementet som gjør at jeg vil anbefale deg om å bruke pengene dine på noe annet: Filmen er for lang. Og den bruker alt for mye energi på å forklare og igangsette subplots og detaljer som er undøvendige - det er jo tross alt Supermann. Det er jo Jesus vi snakker om. Og denne energibruken på å forklare hvem Lois Lane har blitt, og hvem Supermann har blitt gjør at filmen stort sett går glipp av å utforske hva som virkelig er interessant med denne filmen, nemlig det som diskuteres i begynnelsen av denne anmeldelsen.

Jeg vet ikke hav som må til for at man skal kunne forsvare pengebruk på filmer som dette. et kriterium må da vel være at man skal kunne bli underholdt. Man blir ikke undeholdt av denne filmen. da vil jeg heller anbefale en film som The Fast & The Furious: Tokyo Drift som ble tidligere anmeldt på denne nettsiden.

Spesialeffekt-scenene er for uinteressante og klisjé til at det forsvarer en kinobillett eller ens egen tid. Filmen er ikke interessant, men den er heller ikke gøy. Brandon Routh, som spiller Supermann og Clark Kent har lite karisma som skuesspiller. Kate Bosworth er helt unyttig som Lois Lane. Kevin Spacey prøver, men han kan ikke redde et dårlig manus alene. Bryan Singer viser stort sett at han ikke er noe mer enn en ny action-film regissør, som dessverre ser ut til å miste den egenskapen han før hadde til å holde på spenningen ved hjelp av enkle ting som dramatikk, plot og tema.

Mandagslinker

Harold and Kumar Go to White Castle Review
The film challenges Barbara and John Ehrenreich’s definition of class as "characterized by a coherent social and cultural existence; members of a class share a common life style, educational background, kinship networks, consumption patterns, work habits, beliefs." Rather, the conception of class Harold and Kumar more closely follows is John Frow’s model, "defined in each of the economic, the political, and the ideological spheres. [. . .]. The inclusion of gender, race, and ethnicity as an ‘ideological’ moment within the domain of production [. . .] indicate[s] the way in which ideological values attributed to gender, race, and ethnicity work to structure relationship of production."


Film Journalism course: articles by past students
"The critic is the only independent source of information. The rest is advertising." So wrote Pauline Kael, the late, celebrated film reviewer of the New Yorker. The following selection of articles is, we hope, a lively affirmation of her comments.

La Biennale di Venezia

Baudrillard in The Matrix: the Hyperreal, Hollywood, and a Case for Misused References
The Matrix gave both cultural theorists and movie enthusiasts an opportunity to investigate the film on a variety of academic grounds. Interestingly enough, this implication was brought up within the movie by two references to the work of French sociologist Jean Baudrillard. The first reference is situated towards the beginning of the movie, when Neo (played by Keanu Reeves) grabs the author’s book Simulacra and Simulation to retrieve some mind-altering substances hidden in it. The second is uttered by Morpheus (played by Laurence Fishburne) when he shows Neo the “real world,” saying to him, “Welcome to … the desert of the real.” As a matter of fact, the 1997 script had Morpheus say to Neo, “As in Baudrillard’s vision, your whole life has been spent inside the map, not the territory. This is Chicago as it exists today … ‘The desert of the real.’”

Family Is Hell and So Is the World
There is a short scene in my film in which the literary debate is edited, where we see that reality is manipulated by TV to be more attractive to viewers; TV reproduces and transmits a vision of reality that is supposed to be more interesting to viewers, and I am glad I was able to point that out in the film. . . . Yes, absolutely, there is the problem of the terrorism of the mass media today. There is the dictatorship of the dumbing down of our societies.

The Best of Everything: A Joan Crawford Encyclopedia

TV24: Alt var bedre før

Captain Crunch and the Funky Bunch - Locking


Gary Numan - Cars


Cindy Lauper - She Bop


Salt-N-Pepa - Push It


Rick James - Superfreak


Dawn Penn - No No No

Musikkvideo

Jeg har nå, sammen med livelive, åpnet nok en blogg. Den har fått æren av å hete Video Killed The Radio Star, du finner den til høyre blant 'lenker. Grunnen til at man har gått til det drastiske skrittet det å åpne en ny blogg tross alt er, skjer fordi den blir litt mer spesialisert. Nøkkelordet er: Musikkvideo.

De har vi mange av. Og det er tross alt ikke SÅ lenge siden en musikkvideo ble sett på som en luksus for musikkartister som hadde både tid, penger og et enormt plateselskap i ryggen. Det har derimot skjedd to ting som har endret dette betraktelig:

1) Introduksjonen av videobåndet.

De fleste musikkvideoer spilles inn med film. Av de store artistene altså. Det ser flottest ut, det er mer proft og det generelt sett ruler hardt. Men som de fleste ting som ruler hardt: Det er også dyrt. Når video kom, Betamax og til og med VHS ble det med ett mye billigere å lage musikkvideoer. Nok til at alle i mellomsjiktet kunne begynne å produsere. Samtidig skapte denne teknologiske nyvinningen et nytt marked for musikkvideoer. MTV var tidlig ute, og skaffet seg en dominerende posisjon etterhvert. Ikke bare på TV-markedet, men på ungdomsmarkedet generelt.

2) Introduksjonen av internett.

Datamaskiner har eksistert lenge. Og det har blitt brukt innen film i ganske lang tid, ja selv i musikk og litteratur lenge før andre verdenskrig. Men det må kunne sies at det digitale i vår hverdag skjøt enorm fart på 90-tallet. To grunner til det er mobiltelefonen og internettet. Det voksende markedet for begge skjedde samtidig, noe som har skapt en naturlig symbiose i hva som har blitt tuviklet på den teknologiske fronten. Det er mobilt, det er kommunikativt. Vi har bærbare mp3-spillere, vi har bærbare videospillere og vi har nå til og emd fått spillkonsoller hvor man spiller mot hverandre via nettet. Og de teknologiske nyvvinninger som vinner til slutt er de som er mest åpne for deling og kommunikasjon. YouTube er blitt en vinner på nettet, fordi man kan kombinere alt dette. Man kan dele med andre, til og med sine videoklipp fra mobilen. Det holder med å nevne hvor populære p2p-programmer har blitt. Og torrents.

Så anyway, et kort lite innlegg om musikkvideoer. Jeg håper du har det gøy med å se på de kule filmene vi kommer til å legge ut. Minst en ny en hver dag, promise.

Direkte link

Mandagslinker

Slik lørdagene fremover skal bli preget av 'TV24' skal mandagene vært en liten linkfest sfor lesehester. Internettet handler mye om kvantitet - ikke kvalitet - og det er best slik: Dermed er det mer kvalitet. Øh, dette virket logisk for meg på en måte.

Anyway, let the link fest begin!

De Belgiske Minimalister
Den kradse realisme og konsekvent superminimalistisk stil gør, at Dardenne-brødrene mildt sagt ikke har bred appel, men både tematisk og stilistisk løber der en rød tråd gennem deres værk, der automatisk leder tankerne i retning af det ofte misbrugte og efterhånden noget udvandede auteur-begreb. Barnet, der netop nu er biografaktuel i Danmark, lægger sig da også i naturlig forlængelse af deres hidtidige, sparsomme, men ubetinget fremragende produktion, men skiller sig dog også ud på enkelte punkter, og ikke kun af det gode.

http://www.indieguitartabs.com/

Sier litt seg selv. Mange kule gitar-tabs her for gitar - og indieinteresserte.

http://aquariumdrunk.blogspot.com/

En meget bra mp3-blogg som tar pulsen på det som skjer innenfor alternativ musikk. Har en meget bra podcast som anbefales sterkt.


Destructing Cinema's Lens: Michael Haneke's 'Caché'

En bra artikkel som har som mål å dekonstruere "Skjult" av Haneke. Jeg har tidligere gitt uttrykk for hvor sterkt jeg beundrer denne filmen, og denne artikkelen er god lesning.

What lies beneath

Og her er Jim Emersons artikkel om filmen.

NEAVE

Herlig link. Herlige spill. Herlig grafikk. Anbefales.

TV24

Pene alternative-chicks som man forelsker seg i er ikke noe nytt. Her er et lite utvalg av musikkartister som bergtok menn og lagde bra musikk samtidig:

Joan Jett - Crimson and Clover


The Pretenders - Brass In Pocket


Blondie - Heart of Glass


Jenny Lewis - Big Guns


Goldfrapp - Utopia


Ladytron - Evil (remix)


Moloko - Familiar Feelings


Sahara Hotnights - Hotnights Crash


Liz Phair - Polyester Bride


Jenny Wilson - Let My Shoes Lead Me Forward


Frida Hyvonen - I Drive My Friend


Joanna Newsom - Sprout and the Bean

Kritikere

Filmkritikere. Betyr de noe? Det er et legitimt spørsmål å debattere. Det fins både kommersielle grunner til det, og det er et spørsmål som er i litteraturens og kritikkens interesse. Hvis filmkritikere ikke skulle ha noen betydning for film, eller for publikum, hva er vitsen da?

Gang på gang ser vi at kritikere slakter den ene filmen etter den andre, for så å oppleve at publikum alikevel strømmer til disse filmene. Felles for dem, er stort sett at de kommer fra Hollywood og har store markedsføringsbudsjetter. "Da Vinci-koden", "Godzilla" etc.

Debatten er lang og interessant - og noe vi skal ta opp i større grad i etterkant. Men til nå så kan vi jo tilby denne linken fra Chicago Sun-Times så hinter om at filmkritikere gjerne blir småviktige i samfunnet...

Zidane & Barrett

Zidanes avskjed kunne ikke vært mer passende. Tidenes mest cheeky straffespark i en VM-finale, etterfulgt av storspill, etterfulgt av et øyeblikk som satte kaffen i halsen på de fleste. Et øyeblikks galskap. et øyeblikks raseri. Et klimaks, om du vil.

De som forventet at Zidane skulle gå ut som en stor Mor Teresa innenfor fotballen tok grundig feil. Og de har tatt grundig feil av Zidane. Zinedine er ingen filmhelt. Han er ingen idol. Han er en veldig god fotballspiller, som representerer vår tid og Europa slik det har blitt. FIFA har jo nærmest gjort ham til en UNICEF-ambassadør allerede. Men de beviser nok en gang at det fins ingen automatikk i at god fotballspiller = perfekt menneske. La det være en påminnelse.

Men se på bildet. Det kunne vært hentet fra en hvilken som helst film. All hail Zidane.

-----

Tidligere frontfigur og grunnlegger av Pink Floy, Syd Barrett, er død. Han døde trolig av komplikasjonene som oppstod på grunn av hans diabetes-sykdom.

Associated Press reports:

LONDON - Syd Barrett, the troubled genius who co-founded Pink Floyd but spent his last years in reclusive anonymity, has died, a spokeswoman for the band said Tuesday. He was 60.

The spokeswoman — who declined to give her name until the band made an official announcement — confirmed media reports that he had died. She said Barrett died several days ago, but she did not disclose the cause of death. Barrett had suffered from diabetes for many years.

The Observer tok en kikk på Syds long, strange trip i 2002:

The received wisdom is that you don't disturb him. The last interview he gave was in 1971, and from then until now, there are only about 20 recorded encounters of any kind. His family says it upsets him to discuss the days when he was the spirit of psychedelia, beautiful Syd Barrett, the leader of Pink Floyd. He doesn't recognise himself as the shambling visionary who, during an extended nervous breakdown exacerbated by his drug intake, made two solos LPs, Madcap and Barrett, which are as eternally eloquent as Van Gogh's cornfields.

Syd Barrett - Terrapin (Peel Session, 3/14/70)



P.S Nye linker har blitt lagt ut til høyre. Flere vil komme til etterhvert.

The Fast and the Furious: Tokyo Drift

Sean Boswell (Black) er en outsider som forsøker å definere seg selv om en hissig, underdog street racer. Selv om racing gir ham en midlertidig flukt fra et ulykkelig hjem og den overfladiske verden han lever i, har det også gjort Sean upopulær hos de lokale myndighetene. For å unngå fengselsstraff sendes Sean av sted for å bo hos sin avvisende og fjerne far, en yrkesmilitær som gjør tjeneste i Tokyo.

Gode anmeldelser av en film inneholder ikke alltid kritikk (eller råd) om hvordan filmens historie og plot burde ha vært annerledes. En kjapp titt på diverse filmblader, spesielt de som man plukker opp gratis, inneholder stort sett kun dette. "Historien er for usannsynlig", "slutten er klisjé" etc. Men det må påpekes at det samtidig er vanskelig å la være, spesielt når historien er for usannsynlig eller når slutten er klisjé. Men sannheten er at det ikke er noen vits i å bry seg. Filmer, slik som denne filmen som omtales her, er så store økonomiske satsninger at vi vil neppe se særlig stor eksperimentering. Det fins unntak. Wachowski-brødrene har nådd langt ved å skape filmer med store budsjett som tar (i et hollywoodsk perspektiv) sjanser ved historiefortellingen. Selv om Kill Bill er en film som oser publikumsvennlighet, så må det kunne sies at Tarantino tross alt tar en sjanse i måten han forteller sine historier på. Det var ingen automatikk i at filmer som Kill Bill, Matrix-triologien og V for Vendetta skulle bli suksesser.

Så hva nå? Suksessen hos publikum med disse filmene må være ganske lokkende for unge regissører. De viser til at det er godt mulig med suksess i "the box office", samtidig som man viser kunsnerisk integritet.

Denne filmen viser ikke til kunstnerisk integritet. Det er det bare å si rett ut. Men, de viser til et potensiale hos regissøren Justin Lin. Det er spesielt hans utsøkte bruk av Japan og Tokyo som viser cinematisk glede og intelligent bruk av både rom og location. Det er som om filmen hadde vært en utrolig god film - hadde den ikke bare sløst tid på unødvendigheter som plot og dialog.

Det er noe fascinerende med Japan. Alle har lyst til å reise dit. Alle har lyst til å oppleve Tokyo. Det er noe usedvanlig kult med Japan. Kanskje er det tradisjonene og religion - blandet sammen med det modernes inntog. Kanskje er det fordi Japan er et post-apokalyptisk samfunn. Kanskje er det de japanske jentene i skoleuniformer som kutter deg i to med samuraisverd. Regissøren gjør, ved hjelp av intelligent bruk av både stemning og bilde, ære på denne vestens fascinasjon for Japan post-1945. Samtidig skal han ha kred for å ikke falle i den latterliggjørende og parodierende fellen mange amerikanske produksjoner ofte faller i. Det holder nok med ordene «Euro Trip». Selv om noen av de japanske skuesspillerne snakker forbausende bra engelsk (tross alt et land hvor de er kjent for å snakke dårlig engelsk) så inneholder Tokyo Drift scener hvor hovedkarakteren, en hillbilly fra Texas, i det minste gjør forsøk på å lære japansk og bruke dette i dagliglivet.

Jeg tror det var Chekhov som nevnte det at om du bringer en pistol i akt 1, så mp den bli avfyrt i akt 3. Plot-messig inneholder Tokyo Drift få overraskelser. Filmen er først og fremst rettet mot action- og bilinteresserte. Til tross for de positive aspektene som
har blitt nevnt her: Det er lite å få ut av denne filmen. Den gjør det den lover - og nok med det. Så får vi heller vente med Justin Lin - han har integriteten i behold og gjør forhåpentligvis mer personlige - og mer utfordrende filmer - i fremtiden.

24 stemmer

1. Dylan Mills (Dizzee Rascal)

2. Alec Ounsworth (Clap Your Hands Say Yeah)

3. Paul Banks (Interpol)

4. Isaac Brock (Modest Mouse)

5. Spencer Krug (Wolf Parade/Sunset Rubdown)

6. Jeff Tweedy (Wilco)

7. Mike Skinner (The Streets)

8. Joanna Newsom

9. Vashti Bunyan

10. Jens Lekman

11. Conor Oberst (Bright Eyes)

12. Devendra Benhart

13. Victoria Bergsman (The Concretes)

14. Colin Meloy (The Decemberists)

15. Will Sheff (Okkervil River)

16. Björk

17. Sufjan Stevens

18. Erlend Øye (The Whitest Boy Alive/Kings Of Convenience)

19. Karin Dreijer Andersson (The Knife)

20. Ira Kaplan/George Hubley (Yo La Tengo)

21. Jamie Stewart (Xiu Xiu)

22. Antony Hegarty (Antony and the Johnsons)

23. Thom Yorke (Radiohead/Thom Yorke)

24. Mathangi Arulpragasam (M.I.A.)