L' Amico di famiglia

Jeg har absolutt ingen anelse om hvor jeg skal plassere denne filmen, har ikke den minste idé om hvordan jeg skal reagere til denne filmen. Og det er umulig for meg å helt sette fingeren på hvor bra/dårlig denne filmopplevelsen var. Det liker jeg. Samtidig er filmen italiensk for faen, og den er moderne og den er ikke minst kanskje muligens jækli god. Tror jeg. Håper jeg. En Venn av Familien plasserer seg midt i den modernistiske bølgen av nyere italiensk film, som blant annet Nanni Moretti er lederfiguren for. Med sin kompromissløse stil, sin enkle og litt småbanale historie og med et fravær av dypere pysokologisk substans så er dette en film man ikke kan stille seg nøytral til. Her kommer det til å bli null enighet om filmen egentlig var noe god blant de store massene.

For hva er egentlig en god film? En film man nyter? Jeg har selv aldri trodd at det skulle være så enkelt som at en film er god hvis man nyter den. Det fins ingen garantier for at man har sett et godt håndverk, slik et godt håndverk er ingen garanti for at man skal like en film. En annen film jeg så, Taxidermia, var en av de beste - men også mest grusomme - filmer jeg har sett på lenge. Jeg har ikke greid å bestemme meg for om jeg har sett den beste filmen på lenge, eller den verste. Uansett så vet jeg at filmopplevelsen gjorde inntrykk, det er da noe. Og det samme gjelder denne italienske filmen. Kanskje er den et makkverk, kanskje den blir glemt til neste år - slik jeg har glemt mange av filmene jeg trodde var gode i fjor (Johanna f. eks). Men den har fått meg til å tenke og reflektere over film i seg selv. Det den manglet var refleksjon over selve temaet, over selve historien. Derfor kan jeg ikke si at dette

Men en ting kan jeg si med hånden på hjertet - denne filmen utfordrer deg.

Det blir litt dumt å måtte prøve å oppsummere hva filmen handler om. Men man bør gjøre et forsøk alikevel, for at anmeldelsen faktisk virker smålogisk og har en liten kontekst å forholde seg til, I guess. Vi følger en hovedkarakter, Geremia heter han. Det førte jo selvfølgelig tankene hen til profeten Jeremia fra det gamle testamentet, som uttalte domsord mot de siste konger i Israel. Vår Geremia slipper å gjøre slikt selv, han er faktisk litt kongen på haugen alikevel. En skitten, råtten konge alle hater, men må elske. Geremia er nemlig lånehai, og mange - om ikke de fleste - i landsbyen han bor i står i gjeld til ham. Med sine høflige og vennlige fraser og oppførsel, med skumle hensikter, så kalles han ironisk for "Geremia-hjerte-av-gull". Historien er da to historier om Geremia som forelsker seg i en ung og vakker modell-pike, samtidig som han får et økonomisk tilbud som er svært risikabelt - men utrolig innbringende. Denne historien er sekundær i fortellingen, regissøren bruker dette som et påskudd til å fabulere over sinnstemninger, og psykopati fremstilt via montasje. Og det er forsåvidt et klokt valg, for det er kanskje dette aspektet ved filmen som er mest interessant.

Det er det audiovisuelle i denne filmen som trolig førte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Filmen benytter seg av plutselige kutt som viser karakterenes ønsker og sinnsstemninger i symbolske bilder. Filmen er heller ikke redd for å gli over til passasjer hvor musikken - fra mer alternative kilder som Antony & The Johnsons, The Album Leaf, LCD Soundsystem - tar fokus i selve scenen og klipp og bilde følger altså musikken, og ikke omvendt. Noen ganger fungerer dette veldig fint, spesielt The Album Leafs "Over The Pond" gjør sterkt inntrykk under en begravelses-scene. Men så gjør regissøren ofte noen mer merkelige valg, og velger denne "sinnsstemningsmontasjeteknikken" i noen scener som strengt tatt har null betydning for selve historien eller tematikken til filmen. Spesielt "My Lady Story" av Antony & The Johnsons føles påklistret snarere enn en naturlig del av filmen. Synd, for det er en flott låt.

En kunst-bevegelse som dukket opp i hodet mitt da jeg så filmen, og som jeg ikke greier å la være å tenke på er den italienske futurismen fra mellomkrigstiden - spesielt Giorgio de Chirico. Regissøren ser ut til å ha hentet mye av de visuelle ideene sine herfra. Spesielt lys og fargebruk, men også innen arkitekturen og locationbruken. Og det gir filmen en kunstnerisk profil som blir litt mindre ufarlig. Så hva står vi igjen med da? Det vet jeg sannelig ikke. Filmen er ikke en man glemmer med det første, som f. eks Black Dahlia, men heller ikke noe særlig rystende. Litt som en lett hodepine, når det man egentlig burde få er en sterk migrene.