Kritikere

Kritikere. Hva skal vi med dem? I år har det vært hele 18 filmer hvor distributøren har droppet pressevisninger. Dette er synonymt med at filmen stinker. Det er synonymt med at de som står bak filmen vet at de sitter på en kalkun. Men det man ikke tør å innrømme høyt, er at man frykter at masseslakt fra kritikere vil ha negative ringvirkninger på filmens inntjeneste.

Men dette gjelder ikke alle filmer.

Da Vinci-koden, for eksempel, fikk elendige kritikker da den kom. Men betydde det noe særlig? Nei. Filmen hadde en enorm inntjeneste, og publikum ga blaffen i at filmen fikk universal slakt fra en bunke med filmanmeldere. Det samme gjelder Pirates 2. Hva er vel et terningkast 2 mot Johnny Depp og Orlando Bloom i samme film?

Så er kritikere nødvendige? Både ja og nei. Hadde kritikere virkelig vært unødvendige og ubrukelige, så hadde man ikke utelatt dem fra visninger. Flere filmer, spesielt små filmer, overlever kun når kritikken er meget god - så god at de for eksempel kan bruke gullkorn fra anmeldelser på filmplakaten.

Men. Slik det er blitt nå så har filmkritikk flyttet seg fra å være generell underholdningskritikk, til å bli en egen litteratursjanger forbeholdt cineaster og spesielt interesserte. Er det noen interesse for å fortsette med å kritisere Pirates-skvipet, Da Vinci-oppgulpet eller Godzilla-remakes for den saks skyld - når man taler for døve ører? Igjen så er det blitt slik at kritikk kun er interessant når filmene er mye mer enn bilder og lyd satt sammen - de mest interessante anmeldelsene ifjor var av filmer som "Skjult", "Manderlay" og andre diverse kunstfilmer. Hvorfor det har blitt slik - er et åpent spørsmål. Det er i hvert fall synd at det er lite rom for reflekterte og mer nyanserte anmeldelser av underholdningsfilmer, selv om man skulle tale for døve ører. Jeg vil faktisk våge å påstå at om man gidder å lese så lange paragrafer som den du leser nå, så er du ikke i målgruppen til de som har laget "Pirates"-filmene.

Samtidig har vi sett en oppblussing i en demokratisering av publiseringen. Du leser et eksempel på dette nå - og man kaller det i media for "blogging". Det som kjennetegner klimaet blant mange av bloggerne er at filmkritikere er elitister - og at deres egne meninger er like gyldige og verdifulle som andre personer som faktisk har sett hundrevis av filmer - og som (forhåpentligvis) har den kulturelle bagasjen til å skrive om og vurdere filmer.

En annen viktig grunn er hvor få foraer som eksisterer for seriøs filmdiskusjon. Og det finnes i hvert fall ikke lett tilgjengelig for en 14-åring som ikke er filmentusiast eller for den 50 år gamle moren som bare vil ta med tenåringene sine på kino en gang i året. Du finner ikke nok plass på layouten, eller redaksjonelle valg som er modige nok i det store avisene. Samtidig har mange av filmprogrammene i NRK og TV2 forsvunnet. Enten er de tatt helt vekk fra sendeskjemaet, eller så har reell kvalitet druknet i kommersielle behov.

Ironisk nok er det derfor nettopp "bloggen" som ser ut til å bli en av de mest passende steder for publikasjon og diskusjon rundt film, musikk og kunst. Dets interaktivitet er også noe som mange liker. Uansett så blir det spennende å se hva som skjer de neste fem årene i de publikasjonene som faktisk er lett tilgjengelige for folk, hovedstadsavisene og de riksdekkende kanalene, og seriøs diskusjon av kulturprodukter. Det er opp til dem å vise at seriøs skriving om disse temaene ikke blir noe marginalt - og uten slagkraft.