Blue - All Rise
Samantha Mumba - Always Come Back To Your Love
Toploader - Dancing In The Moonlight
Blue - Fly By
Wednesday, July 25, 2007
Friday, June 15, 2007
Blind Date, Briskeby og det som nesten ble.
Endelig fant jeg den. Blind Date sin hit-singel "Giving Up Sex" på 7". Bruktbutikken "Samleren" på Nygårdsgaten var stedet, og det kostet meg 40 spenn å få tak i et stykke lokal bergensk musikkhistorie. Singelen høres fortsatt spennende ut. Refrenget er fortsatt fengende. Det er snakk om en slags voksenpop, med synther og 80-tallsfeeling. Det er kanskje ikke så rart, det siste. Singelen er tross alt fra 80-tallet. Det er også et stykke Bergen.
Blind Date føyer seg inn i rekken av band som det nesten ble noe stort ut av. Svein Hovland startet bandet i 1982, etter at hans gamle trio "Gjennomslag" (fett bandnavn) ble oppløst. Han fikk med seg gitarist Leiv Tungesvik og tok med seg Eirik Hundvin (også kjent som "Pytten") på bass og og Magnar Torstad på trommer. Tungesvik skulle kjapt bli erstattet med Malcolm Little (!) på gitar og synth under innspillingen av debutalbumet.
Men det er ikke Blind Date du skal få et videoklipp av. Det er Briskeby. Jeg har hatt deres første singel, deres gjennombrudd, på hjernen i hele dag. Jeg kan ikke slutte å nynne på den. Vanligvis er dette et negativt tegn. En slags gangende låt, som etser seg inn. Der biter seg fast i hjernebarken din og tyter seg frem til du blir gal. Det er hva en radiohit skal gjøre. Den skal bli hos deg, med et uforglemmelig hook hvor eneste løsning er å høre den igjen. Og igjen. Men denne låten, "Propaganda" er mer behagelig. Det er et godt verk. Den tar i bruk flere av popelementene, triksene, samtidig. Fet produksjon (tunge trommer og bass), kule riff her og der, og akkordskiftninger som man finner i alt fra kommersiell trance til juleviser. Og en vokalist med great legs. Allikevel, etter hvert som årene har gått...
Briskeby ble det vel aldri noe av.
Det er ikke for sent for dem, men dog. Man kan ikke unngå å tenke på Briskeby, eller skrive om dem, uten å nevne hvordan de "falt". Jeg ser til stadighet artikler og skriblerier som nevner dette. Og det er nettopp i Bergen det klareste symbolet på dette fant sted. Fra å annonsere med bask og bram at de skulle holde konsert på Grieghallen, endte de opp med å gradvis senke ambisjonsnivået på konsertsted da billettsalget uteble. Til slutt endte de opp med å spille på et halvfullt Garage. Synd for dem på et personlig og karrieremessig plan. Slikt tydelig fall på den bransjemessige rangstigen kan ta motivasjonen fra de fleste.
Vi får håpe at så ikke skjer, at Briskeby reiser seg igjen og greier å skrive poplåter som er like gode som det de slo gjennom med.
Blind Date føyer seg inn i rekken av band som det nesten ble noe stort ut av. Svein Hovland startet bandet i 1982, etter at hans gamle trio "Gjennomslag" (fett bandnavn) ble oppløst. Han fikk med seg gitarist Leiv Tungesvik og tok med seg Eirik Hundvin (også kjent som "Pytten") på bass og og Magnar Torstad på trommer. Tungesvik skulle kjapt bli erstattet med Malcolm Little (!) på gitar og synth under innspillingen av debutalbumet.
Men det er ikke Blind Date du skal få et videoklipp av. Det er Briskeby. Jeg har hatt deres første singel, deres gjennombrudd, på hjernen i hele dag. Jeg kan ikke slutte å nynne på den. Vanligvis er dette et negativt tegn. En slags gangende låt, som etser seg inn. Der biter seg fast i hjernebarken din og tyter seg frem til du blir gal. Det er hva en radiohit skal gjøre. Den skal bli hos deg, med et uforglemmelig hook hvor eneste løsning er å høre den igjen. Og igjen. Men denne låten, "Propaganda" er mer behagelig. Det er et godt verk. Den tar i bruk flere av popelementene, triksene, samtidig. Fet produksjon (tunge trommer og bass), kule riff her og der, og akkordskiftninger som man finner i alt fra kommersiell trance til juleviser. Og en vokalist med great legs. Allikevel, etter hvert som årene har gått...
Briskeby ble det vel aldri noe av.
Det er ikke for sent for dem, men dog. Man kan ikke unngå å tenke på Briskeby, eller skrive om dem, uten å nevne hvordan de "falt". Jeg ser til stadighet artikler og skriblerier som nevner dette. Og det er nettopp i Bergen det klareste symbolet på dette fant sted. Fra å annonsere med bask og bram at de skulle holde konsert på Grieghallen, endte de opp med å gradvis senke ambisjonsnivået på konsertsted da billettsalget uteble. Til slutt endte de opp med å spille på et halvfullt Garage. Synd for dem på et personlig og karrieremessig plan. Slikt tydelig fall på den bransjemessige rangstigen kan ta motivasjonen fra de fleste.
Vi får håpe at så ikke skjer, at Briskeby reiser seg igjen og greier å skrive poplåter som er like gode som det de slo gjennom med.
Friday, June 01, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 1
Ricardo Villalobos - Fizheuer Zieheuer
Shit, here is the machine. Her er et verk så jævla monumentalt, noe som eksisterer og som ble skapt utenfor den verden vi kjenner, fra et annet sted enn i menneskets psyke enn hvor musikk vanligvis hentes fra. Det betyr at vi kanskje, men bare kanskje, må forstå dette på en helt annen måte enn hvordan man forstår musikk. Man trenger ikke. Man bare bør. Musikk er, enten man er klar over det eller ikke, avhengig av konteksten rundt deg. Se rundt deg. Hvor er du? Hva skjer? Hva sanses? Og det intellektuelle: Hvor og når ble det skapt? I hvilket samfunn forstås det du hører?
Det føles som uoverkommelig, i hvert fall veldig vanskelig å skrive om det stykket musikk som har ment mest for deg, og som du mener er soleklart viktigst i løpet av hele 2006. Det sier seg selv, ettersom man er på en ganske eh, viktig tid i livet at den låten kommer til å forfølge deg store deler av det voksne liv. Kanskje er det slik at den batshitcrazy skriblingen min ikke gir noen mening, at all intellektuell forståelse av dette verket er meningsløst og at det kun er personlige årsaker som ligger til grunn for at det er denne låten som vinner - og ikke noe mer "populært" som Emily av Joanna Newsom, Young Folks av Sverige eller My Love av Timbaland. Men så er det selve verket da. Så utrolig upersonlig. Tilsynelatende uten mening. Identitetsløst. Uten ansikt. Uten klare referanser.
Det er mulig det er for mye intellektuellt og prosaisk møl her. Jeg ser det litt selv. Mye tekst. Få poenger. Men hva er så Fizheuer Zieheuer? Det er 37 min med en konstant beat. Balkanske blåsere som gir det hele et sirkus-aktig, men fortryllende preg. Fordi akkurat det, har man ikke hørt før. Ikke på denne måten. Det er moll fremfor teknoens glade dur. Men etterhvert, kanskje etter fem minutter eller mer, så vandrer ørene til andre steder. Plutselig våkner detaljene til liv. Plutselig er det ekkoet, dissonansen, klangen (og gjenklangen) og frekvenser som tar oppmerksomheten din. Bass. Trommer. Perkusjon. Gradvis forsvinner det, og det hele blir til ett. Det blir til lyd. Det blir til det som John Coltrane fant ut av for 50 år siden: det blir timbre.
Man skulle nesten tro dette var en parodi. Jada, Villalobos er kjent for å ta seg god tid, skape småminimale verk hvor lyd og langsiktig progresjon er nøkkelordene. Men 37 min? Fucking hell. Dette har man ikke tid til lenger. Det er jo såvidt man hører på hele album, hvordan i all verden skal man ta seg tid til 37min med noe som (egentlig) er det samme og det samme, gjentakende og gjentakende, til det ikke fins melodi, det fins kun lyd - det fins kun klang. Men melodien er der fortsatt. Villalobos har gjort det. Han har funnet bevegelse i stagnasjon. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. At man lytter / danser til noe og man føler at det gradvis bygger seg opp. Snart kommer det noe gudommelig. Snart kommer det et vulkansk utbrudd som kommer til å fucke opp alt, og alle kommer til å gå nuts. Samtidig som man er usikker på om det faktisk skjer noe. Blir bassen virkelig mer dramatisk, eller bare føles det sånn? Skjedde det virkelig noe med trommene der? Det hele er en syretripp, en slags Lynch-versjon av hva elektronisk housemusikk er. Det er som om Villalobos plutselig fant ut hvilke områder av hjernen musikk ikke når, og fant ut hvordan han skulle konseptualisere dette til et fullendt verk som verken kunne vært lengre eller kortere. Det kunne ikke vært annerledes.
Derfor er det naturlig å snakke om kontekst. Med eller uten forståelse for denne konteksten hvor dansemusikk hører til, Fizheuer Zieheuer er kanskje det viktigste som skjedde i fjor. Nye maler for modulasjon, varighet og groove har blitt lagt. Men kan den forstås utenfor dansegulvet? Der hvor tiden stanser opp? Der hvor det ikke er noe annet som (skal) skje enn å bare danse, danse, danse med fremmede mennesker, dine venner, din kjæreste (og lignende) og glemme alt? Danse, danse, til musikken - som Myrvold sa. På et "nøytralt" sted. Av ansiktsløse musikere. (Drit i de sosiale kodene som eksisterer på noen utesteder, dit henger ikke jeg.) Det er plutselig der at musikken kan gi mer mening enn utenfor. Dette som i mange menneskers øyne, mennesker som ikke greier å sette seg inn i det dionysiske ved musikk eller bare har et image å tenke på, bare gjentar seg selv og er det samme hele tiden ("drittmusikk") - det gir plutselig mening. Plutselig er du i transen. Eller plutselig ser du det ordløse, det identitetsløse. Og da skjønner du noe av det. Hvorfor elektronisk musikk er mer logisk enn man tror. Hvorfor det i sin tilsynelatende meningsløshet kan si oss så uendelig mye mer enn det meste annet. Hvorfor musikken aldri kan bli den samme som før.
Det er mulig det vil ta et par år før jeg fullt ut forstår den natten, 12. desember, jeg gikk hjem og hørte på denne låten og plutselig forsto alt og hørte alt. Jeg satte meg ned utenfor Johanneskirken og så ut over Bergen. Så gikk jeg hjem og la meg. Jeg maktet ikke å høre på mer musikk. Nå virket alle sangene, albumene og artistene som bruker sine ord og stemmer til å prøve å formidle deres følelser og tanker mer meningsløse enn en gjentakende loop av balkanske horn. Det er ikke de som bestemmer hvem som forstår hva. Det er jeg. Og om det er bare det vi kan lære av "Fizheuer Zieheuer" (altså, uavhengig om du liker den eller ikke) så har vi lært jævla mye.
Det føles som uoverkommelig, i hvert fall veldig vanskelig å skrive om det stykket musikk som har ment mest for deg, og som du mener er soleklart viktigst i løpet av hele 2006. Det sier seg selv, ettersom man er på en ganske eh, viktig tid i livet at den låten kommer til å forfølge deg store deler av det voksne liv. Kanskje er det slik at den batshitcrazy skriblingen min ikke gir noen mening, at all intellektuell forståelse av dette verket er meningsløst og at det kun er personlige årsaker som ligger til grunn for at det er denne låten som vinner - og ikke noe mer "populært" som Emily av Joanna Newsom, Young Folks av Sverige eller My Love av Timbaland. Men så er det selve verket da. Så utrolig upersonlig. Tilsynelatende uten mening. Identitetsløst. Uten ansikt. Uten klare referanser.
Det er mulig det er for mye intellektuellt og prosaisk møl her. Jeg ser det litt selv. Mye tekst. Få poenger. Men hva er så Fizheuer Zieheuer? Det er 37 min med en konstant beat. Balkanske blåsere som gir det hele et sirkus-aktig, men fortryllende preg. Fordi akkurat det, har man ikke hørt før. Ikke på denne måten. Det er moll fremfor teknoens glade dur. Men etterhvert, kanskje etter fem minutter eller mer, så vandrer ørene til andre steder. Plutselig våkner detaljene til liv. Plutselig er det ekkoet, dissonansen, klangen (og gjenklangen) og frekvenser som tar oppmerksomheten din. Bass. Trommer. Perkusjon. Gradvis forsvinner det, og det hele blir til ett. Det blir til lyd. Det blir til det som John Coltrane fant ut av for 50 år siden: det blir timbre.
Man skulle nesten tro dette var en parodi. Jada, Villalobos er kjent for å ta seg god tid, skape småminimale verk hvor lyd og langsiktig progresjon er nøkkelordene. Men 37 min? Fucking hell. Dette har man ikke tid til lenger. Det er jo såvidt man hører på hele album, hvordan i all verden skal man ta seg tid til 37min med noe som (egentlig) er det samme og det samme, gjentakende og gjentakende, til det ikke fins melodi, det fins kun lyd - det fins kun klang. Men melodien er der fortsatt. Villalobos har gjort det. Han har funnet bevegelse i stagnasjon. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. At man lytter / danser til noe og man føler at det gradvis bygger seg opp. Snart kommer det noe gudommelig. Snart kommer det et vulkansk utbrudd som kommer til å fucke opp alt, og alle kommer til å gå nuts. Samtidig som man er usikker på om det faktisk skjer noe. Blir bassen virkelig mer dramatisk, eller bare føles det sånn? Skjedde det virkelig noe med trommene der? Det hele er en syretripp, en slags Lynch-versjon av hva elektronisk housemusikk er. Det er som om Villalobos plutselig fant ut hvilke områder av hjernen musikk ikke når, og fant ut hvordan han skulle konseptualisere dette til et fullendt verk som verken kunne vært lengre eller kortere. Det kunne ikke vært annerledes.
Derfor er det naturlig å snakke om kontekst. Med eller uten forståelse for denne konteksten hvor dansemusikk hører til, Fizheuer Zieheuer er kanskje det viktigste som skjedde i fjor. Nye maler for modulasjon, varighet og groove har blitt lagt. Men kan den forstås utenfor dansegulvet? Der hvor tiden stanser opp? Der hvor det ikke er noe annet som (skal) skje enn å bare danse, danse, danse med fremmede mennesker, dine venner, din kjæreste (og lignende) og glemme alt? Danse, danse, til musikken - som Myrvold sa. På et "nøytralt" sted. Av ansiktsløse musikere. (Drit i de sosiale kodene som eksisterer på noen utesteder, dit henger ikke jeg.) Det er plutselig der at musikken kan gi mer mening enn utenfor. Dette som i mange menneskers øyne, mennesker som ikke greier å sette seg inn i det dionysiske ved musikk eller bare har et image å tenke på, bare gjentar seg selv og er det samme hele tiden ("drittmusikk") - det gir plutselig mening. Plutselig er du i transen. Eller plutselig ser du det ordløse, det identitetsløse. Og da skjønner du noe av det. Hvorfor elektronisk musikk er mer logisk enn man tror. Hvorfor det i sin tilsynelatende meningsløshet kan si oss så uendelig mye mer enn det meste annet. Hvorfor musikken aldri kan bli den samme som før.
Det er mulig det vil ta et par år før jeg fullt ut forstår den natten, 12. desember, jeg gikk hjem og hørte på denne låten og plutselig forsto alt og hørte alt. Jeg satte meg ned utenfor Johanneskirken og så ut over Bergen. Så gikk jeg hjem og la meg. Jeg maktet ikke å høre på mer musikk. Nå virket alle sangene, albumene og artistene som bruker sine ord og stemmer til å prøve å formidle deres følelser og tanker mer meningsløse enn en gjentakende loop av balkanske horn. Det er ikke de som bestemmer hvem som forstår hva. Det er jeg. Og om det er bare det vi kan lære av "Fizheuer Zieheuer" (altså, uavhengig om du liker den eller ikke) så har vi lært jævla mye.
Tuesday, May 29, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 2
Joanna Newsom - Emily
Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.
Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.
Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.
Del 1:
Del 2:
Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.
Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.
Del 1:
Del 2:
Sunday, May 27, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 3
Hot Chip - Boy From School
Den første pallplasseringen gis til en nesten perfekt poplåt. Det var i hvert fall den mest perfekte poplåten som kom i 2006. Det er mulig det kom en som var enda mer perfeksjonert, men den har ikke vi hørt. Og heller ikke noen andre, for hadde det eksistert en bedre poplåt enn denne så hadde den raskt spredd seg rundt om i verden som SARS.
"Boy from School" er intet annet enn et melankolsk mesterverk. Den er forkledd som en dansbar affære, en forkledning og fasade som slår sprekker ganske tidlig i låten. Hot Chip er flinke folk, med et øye for detalj. De kan produsere. De kan alt det tekniske som må vites. De kan få en låt til å bli skrudd sammen på en fet måte, og få det til å høres skitbra ut på både høytalerne, øretelefonene og klubbanlegget. Men hva er så dette? En skranglete beat? Rare, nesten dissonante keys? Wow. Hot Chip vet hva de vil. Som for å understreke at denne låten narrer deg, lurer deg til å tro at her er Hot Chip ute etter å få deg til å danse så setter de sammen lyd og melodi, på en slik måte at de gjør som all briljant pop gjør: Balanserer mellom fem hundre ting på en gang. Til slutt står melankolien igjen.
Alexis Taylor og Joe Goddard er to av dagens mest kreative låtskrivere og når de vet at punchen må komme, ja da kommer en falsetto så nydelig at denne låten spilles om og om igjen. Og så er det teksten da. All true. Been there, done that - got the t-shirt. Jeg ser i hvert fall på mine videregående skoleår som tre år som inneholdt en del dansing, noe romancing og uforglemmlig hjerteknusing. Men også litt håp. Og sånn sett, Hot Chip, så har dere fuckings nailed it.
Den første pallplasseringen gis til en nesten perfekt poplåt. Det var i hvert fall den mest perfekte poplåten som kom i 2006. Det er mulig det kom en som var enda mer perfeksjonert, men den har ikke vi hørt. Og heller ikke noen andre, for hadde det eksistert en bedre poplåt enn denne så hadde den raskt spredd seg rundt om i verden som SARS.
"Boy from School" er intet annet enn et melankolsk mesterverk. Den er forkledd som en dansbar affære, en forkledning og fasade som slår sprekker ganske tidlig i låten. Hot Chip er flinke folk, med et øye for detalj. De kan produsere. De kan alt det tekniske som må vites. De kan få en låt til å bli skrudd sammen på en fet måte, og få det til å høres skitbra ut på både høytalerne, øretelefonene og klubbanlegget. Men hva er så dette? En skranglete beat? Rare, nesten dissonante keys? Wow. Hot Chip vet hva de vil. Som for å understreke at denne låten narrer deg, lurer deg til å tro at her er Hot Chip ute etter å få deg til å danse så setter de sammen lyd og melodi, på en slik måte at de gjør som all briljant pop gjør: Balanserer mellom fem hundre ting på en gang. Til slutt står melankolien igjen.
Alexis Taylor og Joe Goddard er to av dagens mest kreative låtskrivere og når de vet at punchen må komme, ja da kommer en falsetto så nydelig at denne låten spilles om og om igjen. Og så er det teksten da. All true. Been there, done that - got the t-shirt. Jeg ser i hvert fall på mine videregående skoleår som tre år som inneholdt en del dansing, noe romancing og uforglemmlig hjerteknusing. Men også litt håp. Og sånn sett, Hot Chip, så har dere fuckings nailed it.
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 4
The Knife - Silent Shout
Etter "Deep Cuts" var det jammen ikke lett å si hvor The Knife var på vei hen. Heartbeats, som skulle bli covret på en nydelig måte av José Gonzáles, var en av de store klassiske låtene fra det nye 2000-tallet. En pop-sensibilitet koblet sammen med en intellektuell forståelse av musikken som avhengig av kulturell kontekst (dvs. jævlig masse synther og laptops) gjorde at vi fikk noe som enten hørtes ut som
a) fremtidens pop.
b) pompøse kunststudenter.
b) et voldtatt vortesvin.
Det var ikke alltid like lett å bestemme seg, og derfor ventet the universal acclaim man kunne høre luskende i bakgrunnen - bak rave-synthene og Karin Dreijers fascinerende stemme. Så hva er det første vi hører fra det nye albumet? Jo, dette.
Og det er alt annet enn pop. Det er trance. Dette er faktisk ganske nært det trance egentlig er. Dette er faktisk bedre enn trance. Dette er fremtiden, og denne gangen er vi sikre. Dette er beviset på at det ikke er akkordskifter som er veien å gå videre for de som vil utforske hva musikk har muligheten til å gjøre, men lyd. Den soniske opplevelsen av lyd i forandring. En frekvens her. En sinuskurve der. Akkurat der forandres LFO-en. Akkurat her merker vi at bassen ikke har forandret seg i det hele tatt, men vi har opplevd det. Og plutselig, etter å ha dratt musikken sin vekk fra pop-strukturene som var grunnlaget for Deep Cuts så ble plutselig alle sammen helt enige. The Knife var faktisk
a) jævlig bra.
Etter "Deep Cuts" var det jammen ikke lett å si hvor The Knife var på vei hen. Heartbeats, som skulle bli covret på en nydelig måte av José Gonzáles, var en av de store klassiske låtene fra det nye 2000-tallet. En pop-sensibilitet koblet sammen med en intellektuell forståelse av musikken som avhengig av kulturell kontekst (dvs. jævlig masse synther og laptops) gjorde at vi fikk noe som enten hørtes ut som
a) fremtidens pop.
b) pompøse kunststudenter.
b) et voldtatt vortesvin.
Det var ikke alltid like lett å bestemme seg, og derfor ventet the universal acclaim man kunne høre luskende i bakgrunnen - bak rave-synthene og Karin Dreijers fascinerende stemme. Så hva er det første vi hører fra det nye albumet? Jo, dette.
Og det er alt annet enn pop. Det er trance. Dette er faktisk ganske nært det trance egentlig er. Dette er faktisk bedre enn trance. Dette er fremtiden, og denne gangen er vi sikre. Dette er beviset på at det ikke er akkordskifter som er veien å gå videre for de som vil utforske hva musikk har muligheten til å gjøre, men lyd. Den soniske opplevelsen av lyd i forandring. En frekvens her. En sinuskurve der. Akkurat der forandres LFO-en. Akkurat her merker vi at bassen ikke har forandret seg i det hele tatt, men vi har opplevd det. Og plutselig, etter å ha dratt musikken sin vekk fra pop-strukturene som var grunnlaget for Deep Cuts så ble plutselig alle sammen helt enige. The Knife var faktisk
a) jævlig bra.
Saturday, May 19, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 5
TV On The Radio er nå et rockeband som er klar for å ta over hele verden. Vi var der da det skjedde, folkens.
Friday, May 04, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 6
Peter, Bjorn & John ft. Victoria Bergman - Young Folks.
Det er ikke så veldig mye å si om denne låten. Annet enn at den var 2006 for veldig mange mennesker.
Det er ikke så veldig mye å si om denne låten. Annet enn at den var 2006 for veldig mange mennesker.
Tuesday, April 24, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 7
Justin Timberlake - My Love
Hva i helvete er dette? Stor wtf-faktor da denne først kom. Trommer som høres direkte ekle ut, med et trance-riff som er gatet til helvete. En tekst som er nesten obskøn i sin utakt med dagens seksuelle klima. Teksten er faktisk et rent motstykke til hans "SexyBack". Det måtte selvfølgelig bli rets beste mainstream-poplåt ut av ting som ikke helt henger sammen. Det er vanskelig å ikke respektere hvor utrolig modig Justin Timberlake er ved å satse alt på et meget usikkert kort. For trance er det lenge siden noen har brukt innen mainstream, og i hvert fall ikke Hip-Hop. Dette er enten fra fremtiden eller fra en annen dimensjon. Vi hyller deg, Justin. Og vi hyller deg, Timbaland.
Hva i helvete er dette? Stor wtf-faktor da denne først kom. Trommer som høres direkte ekle ut, med et trance-riff som er gatet til helvete. En tekst som er nesten obskøn i sin utakt med dagens seksuelle klima. Teksten er faktisk et rent motstykke til hans "SexyBack". Det måtte selvfølgelig bli rets beste mainstream-poplåt ut av ting som ikke helt henger sammen. Det er vanskelig å ikke respektere hvor utrolig modig Justin Timberlake er ved å satse alt på et meget usikkert kort. For trance er det lenge siden noen har brukt innen mainstream, og i hvert fall ikke Hip-Hop. Dette er enten fra fremtiden eller fra en annen dimensjon. Vi hyller deg, Justin. Og vi hyller deg, Timbaland.
Monday, April 16, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 9 & 8
9: Kelis - Bossy
8: Cat Power - The Greatest
Jenter. Kvinner. Jeg burde skrive om John Locke. Og opplysningstiden. Slik at jeg beholder stipendet mitt. Men så var det denne listen, den bør bli ferdig. Og det var disse to låtene, som på hver sin måte handler om det temaet som vil alltid okkupere en sentral plass innen populærkulturen.
Jenten. Kvinnen. De aller fleste av oss har vært forelsket. Og kvinnetypene, eller jentene for den litt yngre garde av oss har alltid kanalisert seg i forskjellige erketyper - etterhvert som tiden siver framover. Hvem husker vel ikke jenten alle ville ha? Du husker også jenten som trengte deg. Eller jenten som utfordret deg. Fornedret deg. Etc. Listen går videre.
Kelis. Cat Power. Førstnevnte har alltid hatt potensialet til en topp 10-låt. Hun var farlig frempå med 'Milkshake' og 'Trick Me' for en stund siden, men de låtene druknet etterhvert med tiden: Milkshake hadde for lite standard i seg, Trick Me hadde for lite wtf. Heldigvis er hun frempå med denne herligheten - en av årets beste poplåter. Bossy kulminerer alt som moderne pop handler om. The Bling. The Beats. The Attitude. The Female. Florence Nightingale for et nytt århundre. Hvis det er sant som de sier, at moderne mainstream hip-hop er en videreførsel av pimp-estetikken så tar Kelis den med til nye høyder - til et territorium hvor dansegulv, sex, feminisme og ABBA møtes. Kelis er den jenten på videregående som snakket høylytt og "le great sex", som hadde attitude og som ikke tok i mot noe bullshit. Hun var den som sparket deg i trynet om du var eks-kjæresten hennes og viste deg på byen med din nye utkårede. Og lagde en sang om det.
Kattekvinnen, Cat Power, er derimot en annerledes artist med helt andre utgangspunkt og dermed helt andre resultater. 'The Greatest' er en anthem, hvor hovedinstrumentet er hennes gudegitte stemme. Hun vrenger og vrir på det for å få det meste ut av både toner og ord samtidig. Hun ofrer trolig sin egen helse for å være kul mens hun gjør dette. Hennes alkoproblemer, og narkotikaproblemer er velkjente. Hun er sårbar. Hun har humørsvinginger. Jeg tenker på at om hun eksisterte i min verden, om jeg hadde kjent en som henne, i min 'ungdomstid' så hadde hun vært den jenten som du hadde forelsket deg i - dypt. Hun hadde okkupert mine tanker når jeg skal drive på med andre ting. Når jeg skal skrive oppgaver om opplysningstiden. Og så hører du fra en kompis at hun dater x eller y, og helgen din er ødelagt. Osv. (Jeg tror jeg er enig i dette med meg selv). Jeg har prøvd i hvert fall. Men det endte bra. Og jeg trenger ikke å finne ut hvordan det mørke dypet ser ut alikevel, fordi Cat Power har vært der for meg.
8: Cat Power - The Greatest
Jenter. Kvinner. Jeg burde skrive om John Locke. Og opplysningstiden. Slik at jeg beholder stipendet mitt. Men så var det denne listen, den bør bli ferdig. Og det var disse to låtene, som på hver sin måte handler om det temaet som vil alltid okkupere en sentral plass innen populærkulturen.
Jenten. Kvinnen. De aller fleste av oss har vært forelsket. Og kvinnetypene, eller jentene for den litt yngre garde av oss har alltid kanalisert seg i forskjellige erketyper - etterhvert som tiden siver framover. Hvem husker vel ikke jenten alle ville ha? Du husker også jenten som trengte deg. Eller jenten som utfordret deg. Fornedret deg. Etc. Listen går videre.
Kelis. Cat Power. Førstnevnte har alltid hatt potensialet til en topp 10-låt. Hun var farlig frempå med 'Milkshake' og 'Trick Me' for en stund siden, men de låtene druknet etterhvert med tiden: Milkshake hadde for lite standard i seg, Trick Me hadde for lite wtf. Heldigvis er hun frempå med denne herligheten - en av årets beste poplåter. Bossy kulminerer alt som moderne pop handler om. The Bling. The Beats. The Attitude. The Female. Florence Nightingale for et nytt århundre. Hvis det er sant som de sier, at moderne mainstream hip-hop er en videreførsel av pimp-estetikken så tar Kelis den med til nye høyder - til et territorium hvor dansegulv, sex, feminisme og ABBA møtes. Kelis er den jenten på videregående som snakket høylytt og "le great sex", som hadde attitude og som ikke tok i mot noe bullshit. Hun var den som sparket deg i trynet om du var eks-kjæresten hennes og viste deg på byen med din nye utkårede. Og lagde en sang om det.
Kattekvinnen, Cat Power, er derimot en annerledes artist med helt andre utgangspunkt og dermed helt andre resultater. 'The Greatest' er en anthem, hvor hovedinstrumentet er hennes gudegitte stemme. Hun vrenger og vrir på det for å få det meste ut av både toner og ord samtidig. Hun ofrer trolig sin egen helse for å være kul mens hun gjør dette. Hennes alkoproblemer, og narkotikaproblemer er velkjente. Hun er sårbar. Hun har humørsvinginger. Jeg tenker på at om hun eksisterte i min verden, om jeg hadde kjent en som henne, i min 'ungdomstid' så hadde hun vært den jenten som du hadde forelsket deg i - dypt. Hun hadde okkupert mine tanker når jeg skal drive på med andre ting. Når jeg skal skrive oppgaver om opplysningstiden. Og så hører du fra en kompis at hun dater x eller y, og helgen din er ødelagt. Osv. (Jeg tror jeg er enig i dette med meg selv). Jeg har prøvd i hvert fall. Men det endte bra. Og jeg trenger ikke å finne ut hvordan det mørke dypet ser ut alikevel, fordi Cat Power har vært der for meg.
Wednesday, April 11, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 10
Sunset Rubdown - Swimming
Prøv å bestem deg for hva du skal følge med på. Den virtuoso instrumenteringen eller den mesterlige teksten:
Maybe an ocean is found in a lake.
Maybe exceptions to this could be made.
But I’m swimming Lord, just to be saved…
She always loved him, but not in the way,
The way she’s supposed to, but she never claimed to.
But she’s swimming Lord, just to be saved…
Young lovers gathering ’round, they
Hold their hands on Sundays
Sundays they get down on the ground
They’ll get down on the ground for you
I say that some claims are true, some claims are true
And I say that some silly dreams… but I can’t come true, oh
Someday I’ll get down on the ground
Get down on the ground for you…
He’s getting old, he’s getting old, he’s getting old,
He’s getting old, he’s getting old,
And the water is cold.
Bum, bum ba-da dum…
I say that some claims are true, some claims are true
And I say that some silly dreams… but I can’t come true, oh
Someday I’ll get down on the ground
Get down on the ground for you…
He’s getting old
Because variables lurk in the wine
Because the bed's warm and it's cold out that's a good sign.
It’s never ever gonna feel right to pull the latch back again.
The dust you kick up is too fine.
Because variables lurk in the wine
Because the bed's warm and it's cold out that's a good sign.
It’s never ever gonna feel right to pull the latch back again.
The dust you kick up is too fine.
Prøv å bestem deg for hva du skal følge med på. Den virtuoso instrumenteringen eller den mesterlige teksten:
Maybe an ocean is found in a lake.
Maybe exceptions to this could be made.
But I’m swimming Lord, just to be saved…
She always loved him, but not in the way,
The way she’s supposed to, but she never claimed to.
But she’s swimming Lord, just to be saved…
Young lovers gathering ’round, they
Hold their hands on Sundays
Sundays they get down on the ground
They’ll get down on the ground for you
I say that some claims are true, some claims are true
And I say that some silly dreams… but I can’t come true, oh
Someday I’ll get down on the ground
Get down on the ground for you…
He’s getting old, he’s getting old, he’s getting old,
He’s getting old, he’s getting old,
And the water is cold.
Bum, bum ba-da dum…
I say that some claims are true, some claims are true
And I say that some silly dreams… but I can’t come true, oh
Someday I’ll get down on the ground
Get down on the ground for you…
He’s getting old
Because variables lurk in the wine
Because the bed's warm and it's cold out that's a good sign.
It’s never ever gonna feel right to pull the latch back again.
The dust you kick up is too fine.
Because variables lurk in the wine
Because the bed's warm and it's cold out that's a good sign.
It’s never ever gonna feel right to pull the latch back again.
The dust you kick up is too fine.
Tuesday, April 10, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 11
Klaxons - Gravity's Rainbow
Hype kan være en bitch. Som oftest kveler den dårlige band, og det er vi takknemlige for. Men den kan også være slem mot oss, og angripe band som har noe å gi. Som har noe å si. Og som burde få mer tid. Tre rim på rad, som en kolibri.
Med en basslinje som dette så var det kanskje uunngåelig. Neonfarger, 80 og tidlig 90-tall og kule, unge gutter. Ikke rart NME tar av. Litt rarere, Datarock blir tatt med i samme slengen og alt dette blir presentert under termen "New Rave". Hva det skal bety, vites ikke. Rave, som er ny? Nein. Ravemusikk og rock? Har blitt gjort før. Som sagt, hype er en bitch.
Men denne låten er kul. Den er tøff. Og den tar deg med et sted og så plutselig forandrer den retning og før du rekker å spørre "hvor i helvete er vi nå?" og før du rekker å merke at du kommer til å bli sjøsyk kommer et av de kuleste refrengene i hele 2006. Der Klaxons, der greide du å overleve din egen hype.
Hype kan være en bitch. Som oftest kveler den dårlige band, og det er vi takknemlige for. Men den kan også være slem mot oss, og angripe band som har noe å gi. Som har noe å si. Og som burde få mer tid. Tre rim på rad, som en kolibri.
Med en basslinje som dette så var det kanskje uunngåelig. Neonfarger, 80 og tidlig 90-tall og kule, unge gutter. Ikke rart NME tar av. Litt rarere, Datarock blir tatt med i samme slengen og alt dette blir presentert under termen "New Rave". Hva det skal bety, vites ikke. Rave, som er ny? Nein. Ravemusikk og rock? Har blitt gjort før. Som sagt, hype er en bitch.
Men denne låten er kul. Den er tøff. Og den tar deg med et sted og så plutselig forandrer den retning og før du rekker å spørre "hvor i helvete er vi nå?" og før du rekker å merke at du kommer til å bli sjøsyk kommer et av de kuleste refrengene i hele 2006. Der Klaxons, der greide du å overleve din egen hype.
Monday, April 09, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 12
Jenny Wilson - Let My Shoes Lead Me Forward
Allerede etter første trommevirvel, når de første synthene kommer inn - da vet du det er på tide med å raise sine hands up in the air. Dette var et av årets to anthem hva angikk det å komme seg ut på byen, kle seg opp, shoppe drikke og høre/danse. Ta på seg en maske, whatever. Jenny Wilson la til en melodi for halvparten av mine nattlige aktiviteter i år. Og så mange fine sko, da. De jævla svenskene.
Allerede etter første trommevirvel, når de første synthene kommer inn - da vet du det er på tide med å raise sine hands up in the air. Dette var et av årets to anthem hva angikk det å komme seg ut på byen, kle seg opp, shoppe drikke og høre/danse. Ta på seg en maske, whatever. Jenny Wilson la til en melodi for halvparten av mine nattlige aktiviteter i år. Og så mange fine sko, da. De jævla svenskene.
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 13
Yeah Yeah Yeahs - Cheated Hearts
Debutalbumet til Yeah Yeah Yeahs var så som så. Et par gode låter, en meget god en og noen dårlige. De "overlevde" deres manglende ideer på generell kulhet, syntes nå jeg. Man føler man har sett slike band før, de som dukker opp på et større plateselskap mens det går en rockbølge på markedet. Man tror det et slikt band som dette, som forsvinner i det bølgen er over. Heldigvis for dem så presterte de å lage denne låten. Kun denne sangen har flere ideer enn hele debutalbumet.
Mens Karen O gjør sin beste Chrissie Hynde-impression synges det:
Well sometimes I think that I’m bigger than the sound
I think that I’m bigger than the sound
I think that I’m bigger than the sound
Well I think that I’m bigger than the sound
Oh, Karen O. Syng mere.
Debutalbumet til Yeah Yeah Yeahs var så som så. Et par gode låter, en meget god en og noen dårlige. De "overlevde" deres manglende ideer på generell kulhet, syntes nå jeg. Man føler man har sett slike band før, de som dukker opp på et større plateselskap mens det går en rockbølge på markedet. Man tror det et slikt band som dette, som forsvinner i det bølgen er over. Heldigvis for dem så presterte de å lage denne låten. Kun denne sangen har flere ideer enn hele debutalbumet.
Mens Karen O gjør sin beste Chrissie Hynde-impression synges det:
Well sometimes I think that I’m bigger than the sound
I think that I’m bigger than the sound
I think that I’m bigger than the sound
Well I think that I’m bigger than the sound
Oh, Karen O. Syng mere.
Sunday, April 01, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 14
Camera Obscura - Let's Get Out of This Country
Voss, hvor jeg tilbragte 3 år av mine ungdomsliv, lider av "fin jente-stygg gutt"-syndromet. Det finnes uvanlig mange søte piker der, samtidig med at antallet med kjekke karer er nede på et minimum, uvanlig lavt faktisk. Jeg føler meg overbevist om at mens gjennomsnittsalderen for jentenes seksuelle debut ligger på rundt 16-17 år (slik som i resten av landet), så er den på rundt 24-31 for guttene. Og guttene lider dessuten av horrible klesvalg, overdreven råning og uinteressante personligheter - som oftest et resultat av å ha vossamødre som må ha gått store deler av oppveksten i ren frustrasjon. Stakkars jenter. Det må være kjedelig å vokse opp i den perifere delen av landet, med så få kule gutter rundt seg.
Dette er gode nyheter for oss bergensere som tar turen opp dit for å bo og studere på deres videregående skoler. Fra vårt eksterne perspektiv er det lett for oss å se - og bli overbevist om - hvor kjedelig og unyttig Voss kan være. Vi blir fort enige med disse jentene. Og vi tar dem med til Bergen, Oslo, London. Buenos Aires. Jeg kan ikke la være å tenke på jenter fra Voss når jeg hører denne sangen.
Voss, hvor jeg tilbragte 3 år av mine ungdomsliv, lider av "fin jente-stygg gutt"-syndromet. Det finnes uvanlig mange søte piker der, samtidig med at antallet med kjekke karer er nede på et minimum, uvanlig lavt faktisk. Jeg føler meg overbevist om at mens gjennomsnittsalderen for jentenes seksuelle debut ligger på rundt 16-17 år (slik som i resten av landet), så er den på rundt 24-31 for guttene. Og guttene lider dessuten av horrible klesvalg, overdreven råning og uinteressante personligheter - som oftest et resultat av å ha vossamødre som må ha gått store deler av oppveksten i ren frustrasjon. Stakkars jenter. Det må være kjedelig å vokse opp i den perifere delen av landet, med så få kule gutter rundt seg.
Dette er gode nyheter for oss bergensere som tar turen opp dit for å bo og studere på deres videregående skoler. Fra vårt eksterne perspektiv er det lett for oss å se - og bli overbevist om - hvor kjedelig og unyttig Voss kan være. Vi blir fort enige med disse jentene. Og vi tar dem med til Bergen, Oslo, London. Buenos Aires. Jeg kan ikke la være å tenke på jenter fra Voss når jeg hører denne sangen.
Saturday, March 24, 2007
Høgre er tullingar
Etter denne uttalelsen frå Erling Lae (byrådsleiar), krever eg i logikkens namn at han trekkjer seg frå partiet Høgre:
- La oss gjøre denne byen til stedet der vi ikke ser hverandre som grupper eller fenomener, men som mennesker med drømmer og håp, lengsler og drifter, med ansvar for våre egne liv og med frihet til å velge.
Veldig vakkert sagt, sjølvsagt, men stikk i strid med kva Høgre står for:
De siste årene har det utviklet seg en praksis for at bruk og besittelse av narkotika er akseptert. Enkelte steder foregår salg og bruk helt åpenlyst. Dette vil ikke Høyre akseptere. Det er på tide å ta et tydelig grep i narkotikapolitikken igjen. Høyre vil ha en nulltoleranse mot narkotika, sier Erna Solberg.
Kva no, Erling? Vi er ikkje grupper eller fenomener, vi er mennesker med drømmer og håp, lengslar og driftar, ansvar for eigne liv og frihet til å velje - bortsett frå dei jævla narkomane som må sperrast inne?
Det er óg morsomt å sjå at jern-Erna har observert at narkotika er eit stort problem som ein no må ta eit grep om - ved å gjera akkurat det samme som dei siste 40 åra.
VG.no
Høgre.no
Eit artig søk på "høyre" og "nulltoleranse" på norske sider:
Google
- La oss gjøre denne byen til stedet der vi ikke ser hverandre som grupper eller fenomener, men som mennesker med drømmer og håp, lengsler og drifter, med ansvar for våre egne liv og med frihet til å velge.
Veldig vakkert sagt, sjølvsagt, men stikk i strid med kva Høgre står for:
De siste årene har det utviklet seg en praksis for at bruk og besittelse av narkotika er akseptert. Enkelte steder foregår salg og bruk helt åpenlyst. Dette vil ikke Høyre akseptere. Det er på tide å ta et tydelig grep i narkotikapolitikken igjen. Høyre vil ha en nulltoleranse mot narkotika, sier Erna Solberg.
Kva no, Erling? Vi er ikkje grupper eller fenomener, vi er mennesker med drømmer og håp, lengslar og driftar, ansvar for eigne liv og frihet til å velje - bortsett frå dei jævla narkomane som må sperrast inne?
Det er óg morsomt å sjå at jern-Erna har observert at narkotika er eit stort problem som ein no må ta eit grep om - ved å gjera akkurat det samme som dei siste 40 åra.
VG.no
Høgre.no
Eit artig søk på "høyre" og "nulltoleranse" på norske sider:
Sunday, March 04, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 15
The Thermals - Here's Your Future
MP3: The Thermals: "Here's Your Future"
Kirkeorgel. Vel, en billig en. Samme akkord, lenge. Feita-boogie gitar-riff. Og så en av de mest punch-in-the-face tekst-linjene siden gud-vet-når.
God reached his hands down from the sky
He flooded the land and he set it afire
He said: Fear me again know I'm your father
Remember that no-one can breathe underwater
Drums!
Og mozart-kule til The Thermals.
MP3: The Thermals: "Here's Your Future"
Kirkeorgel. Vel, en billig en. Samme akkord, lenge. Feita-boogie gitar-riff. Og så en av de mest punch-in-the-face tekst-linjene siden gud-vet-når.
God reached his hands down from the sky
He flooded the land and he set it afire
He said: Fear me again know I'm your father
Remember that no-one can breathe underwater
Drums!
Og mozart-kule til The Thermals.
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 16
Cansei Der Ser Sexy - Alala
En elsk-eller-hat-låt. Ikke fordi låten er mistenksom hva angår kvalitet. Synth-linjen er for fet til det. Nei, det er fordi CSS er så fordømt kule. De er kulere enn vi noensinne vil være. De har matkrig. De synger om ingenting og har det gøy. Vi får kun et innblikk. Men sett på låten høyt da. Så skal du se.
En elsk-eller-hat-låt. Ikke fordi låten er mistenksom hva angår kvalitet. Synth-linjen er for fet til det. Nei, det er fordi CSS er så fordømt kule. De er kulere enn vi noensinne vil være. De har matkrig. De synger om ingenting og har det gøy. Vi får kun et innblikk. Men sett på låten høyt da. Så skal du se.
Tuesday, February 20, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 17
Band of Horses - The Funeral
MP3: Band of Horses: "The Funeral"
Ok. Man tar ikke feil av et slikt gitar-riff. Det betyr anthem. Det betyr put your muthafuckin' hands up! Lighters! Liiighters! Anyway, "The Funeral" var kanskje årets mest obvious indie-hit. Den er fin. Den tar av. Den har et uforglemmelig riff, og viktigst av alt: Den mener det den formidler. Oppriktighet er en av de egenskapene som skiller klinten fra hveten, som gjør at alternativ musikk ofte blir ansett som noe med høyere kunstnerisk verdi enn den kommersielle, masseproduserte underholdningen vi vanligvis får. Derfor skal Band of Horses ha all ære for at de har greid å lage en låt med denne oppriktigheten som de da kanaliserer og fremfører på en måte som går beyond. Den blir til noe som flyter utover de markedsgrensene denne sjangeren "alternativ rock" ofte setter for seg selv.
Resultatet er årets rocke-"anthem".
MP3: Band of Horses: "The Funeral"
Ok. Man tar ikke feil av et slikt gitar-riff. Det betyr anthem. Det betyr put your muthafuckin' hands up! Lighters! Liiighters! Anyway, "The Funeral" var kanskje årets mest obvious indie-hit. Den er fin. Den tar av. Den har et uforglemmelig riff, og viktigst av alt: Den mener det den formidler. Oppriktighet er en av de egenskapene som skiller klinten fra hveten, som gjør at alternativ musikk ofte blir ansett som noe med høyere kunstnerisk verdi enn den kommersielle, masseproduserte underholdningen vi vanligvis får. Derfor skal Band of Horses ha all ære for at de har greid å lage en låt med denne oppriktigheten som de da kanaliserer og fremfører på en måte som går beyond. Den blir til noe som flyter utover de markedsgrensene denne sjangeren "alternativ rock" ofte setter for seg selv.
Resultatet er årets rocke-"anthem".
Monday, February 19, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 18
Man Man - Van Helsing Boombox
MP3: >Man Man: "Van Helsing Boombox"
Fy søren så lang tid det tok meg å lære å like denne. Men da den tid kom, så ble vinningen større enn hva det vanligvis blir. For en fantastisk låt. Skru på lyden høyt og nyt en av de mest spennende live-actene 2006 og fremtiden har å by på. I denne uøvde og "tatt-på-sparket"-versjonen får vi tydelig se konstruksjonen av denne låten. Det er Man Man under åsyn, vårt åsyn. Og vi liker det vi ser. For vi ser kreativitet. Vi ser et band som elsker musikk. Og vi hører en god låt. I all vår awe: Det er nesten så man går glipp av teksten.
When anything that's anything becomes nothing that's everything
and nothing is the only thing you ever seem to have
MP3: >Man Man: "Van Helsing Boombox"
Fy søren så lang tid det tok meg å lære å like denne. Men da den tid kom, så ble vinningen større enn hva det vanligvis blir. For en fantastisk låt. Skru på lyden høyt og nyt en av de mest spennende live-actene 2006 og fremtiden har å by på. I denne uøvde og "tatt-på-sparket"-versjonen får vi tydelig se konstruksjonen av denne låten. Det er Man Man under åsyn, vårt åsyn. Og vi liker det vi ser. For vi ser kreativitet. Vi ser et band som elsker musikk. Og vi hører en god låt. I all vår awe: Det er nesten så man går glipp av teksten.
When anything that's anything becomes nothing that's everything
and nothing is the only thing you ever seem to have
Thursday, February 15, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 19
Hot Chip - Over and Over
Ok. Så noen hvite nerder tar over dansegulv. Det er det som har skjedd. De kler seg rart. De liker data. De liker sci-fi. Og de sliter med damer og bøller. Problemer mellom mennesker, og drømmer om Lara Croft. Hva som har skjedd har ført til mye gøy musikk. Som nå er opplever en reaksjon på seg selv. Med distanse så er Hot chip med på å fronte en bølge av artister som blander sammen sjangre på en vill og litt små-tullete måte ved hjelp av elektroniske instrumenter og apparater. Og så var det denne synth-linjen da. Årets synth-linje.
Ok. Så noen hvite nerder tar over dansegulv. Det er det som har skjedd. De kler seg rart. De liker data. De liker sci-fi. Og de sliter med damer og bøller. Problemer mellom mennesker, og drømmer om Lara Croft. Hva som har skjedd har ført til mye gøy musikk. Som nå er opplever en reaksjon på seg selv. Med distanse så er Hot chip med på å fronte en bølge av artister som blander sammen sjangre på en vill og litt små-tullete måte ved hjelp av elektroniske instrumenter og apparater. Og så var det denne synth-linjen da. Årets synth-linje.
Tuesday, February 13, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 20
The Concretes - Chosen One
"Chosen One" er en av mange svenske låter som dominerer Topp 50 fra i fjor. En tight beat rundt 140 bpm blir spilt av (den søte) trommisen til bandet. Et enkelt gitar-riff som forteller oss om hvor låten er på vei hen. Og den leverer akkurat det slaget du forventer, og det er et slag som gjør vondt etterpå. Det er nesten som om Victoria Bergman (som nå har forlatt bandet for å satse på en solokarriere) mumler frem hvor desperat hun er. Som om hun ikke tør å innrømme at hun trenger noen.
Og så var det denne jævlig stilige videoen da. Herregud, liksom.
"Chosen One" er en av mange svenske låter som dominerer Topp 50 fra i fjor. En tight beat rundt 140 bpm blir spilt av (den søte) trommisen til bandet. Et enkelt gitar-riff som forteller oss om hvor låten er på vei hen. Og den leverer akkurat det slaget du forventer, og det er et slag som gjør vondt etterpå. Det er nesten som om Victoria Bergman (som nå har forlatt bandet for å satse på en solokarriere) mumler frem hvor desperat hun er. Som om hun ikke tør å innrømme at hun trenger noen.
Og så var det denne jævlig stilige videoen da. Herregud, liksom.
Friday, January 26, 2007
Dårlig nytt for farga sine rettar
http://www.dagbladet.no/
USA har altså utvikla eit varmestråle våpen som ingen har blitt stråla på med så alvorlige skader som følgjer at medisinsk tilsyn har vore nødvendig - ikkje dei siste fem åra i alle fall. Dette er jo kjempegreier, såklart, for i staden for å skyte med dødelige våpen, kan amerikanarane no varme folkemengdar opp.
Det eg reagerte på var at den amerikanske hæren går ut ifrå at våpenet kan bli brukt både i inn- og utland - mot "uønska folkemengder" - demonstrasjoner og sånt. Dette blir altså ein viktig kamp for demokratiet der dei folkevalgte kan få sleppe å sjå på demonstrasjonar som lett kan påverke avgjerder.
USA har altså utvikla eit varmestråle våpen som ingen har blitt stråla på med så alvorlige skader som følgjer at medisinsk tilsyn har vore nødvendig - ikkje dei siste fem åra i alle fall. Dette er jo kjempegreier, såklart, for i staden for å skyte med dødelige våpen, kan amerikanarane no varme folkemengdar opp.
Det eg reagerte på var at den amerikanske hæren går ut ifrå at våpenet kan bli brukt både i inn- og utland - mot "uønska folkemengder" - demonstrasjoner og sånt. Dette blir altså ein viktig kamp for demokratiet der dei folkevalgte kan få sleppe å sjå på demonstrasjonar som lett kan påverke avgjerder.
Sunday, January 21, 2007
Ukens utgivelser: Tech-House
DALESSANDRO, Billy/BRIAN FFAR/SLUTBOX - Mining For Rough EP
CROM, Andre/TIM QUERENGAESSER - Before Sunrise EP
AUDIO WERNER - Flatfunk
FUTURE, Johnny - Perfect World
FUCKAPONYDELIC aka JAY HAZE - Switch The Lights (remix)
QUAST, Christian - Dream Of Me EP
MAGNI, Armando vs DANIEL PUZ/DANIELE ARCIULI - Fatal Day
VIVANCO, A - Las Velas Remixes
EYERER/ATTO - Supersnack
CZUBALA, Marcin - Super Constellation
PRONSATO, Bruno - There's Galaxies Better
DELETE/MIKE WALL/ARNAUD LE TEXIER vs ITALOBOYZ/MARK HENNING - Sampler EP 3
BUTTRICH, Martin - Well Done
En uvanlig bra uke for tech-house! Alle disse utgivelsene er interessante. De er også noe som koster penger. Jeg skulle gjerne hatt alle, men måtte nøye meg med de to som er først på denne listen. Men kos deg med klippene. Og drøm deg bort til sene kvelder med diskolys og subwoofere.
CROM, Andre/TIM QUERENGAESSER - Before Sunrise EP
AUDIO WERNER - Flatfunk
FUTURE, Johnny - Perfect World
FUCKAPONYDELIC aka JAY HAZE - Switch The Lights (remix)
QUAST, Christian - Dream Of Me EP
MAGNI, Armando vs DANIEL PUZ/DANIELE ARCIULI - Fatal Day
VIVANCO, A - Las Velas Remixes
EYERER/ATTO - Supersnack
CZUBALA, Marcin - Super Constellation
PRONSATO, Bruno - There's Galaxies Better
DELETE/MIKE WALL/ARNAUD LE TEXIER vs ITALOBOYZ/MARK HENNING - Sampler EP 3
BUTTRICH, Martin - Well Done
En uvanlig bra uke for tech-house! Alle disse utgivelsene er interessante. De er også noe som koster penger. Jeg skulle gjerne hatt alle, men måtte nøye meg med de to som er først på denne listen. Men kos deg med klippene. Og drøm deg bort til sene kvelder med diskolys og subwoofere.
Subscribe to:
Posts (Atom)