ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 4

The Knife - Silent Shout

Etter "Deep Cuts" var det jammen ikke lett å si hvor The Knife var på vei hen. Heartbeats, som skulle bli covret på en nydelig måte av José Gonzáles, var en av de store klassiske låtene fra det nye 2000-tallet. En pop-sensibilitet koblet sammen med en intellektuell forståelse av musikken som avhengig av kulturell kontekst (dvs. jævlig masse synther og laptops) gjorde at vi fikk noe som enten hørtes ut som

a) fremtidens pop.

b) pompøse kunststudenter.

b) et voldtatt vortesvin.

Det var ikke alltid like lett å bestemme seg, og derfor ventet the universal acclaim man kunne høre luskende i bakgrunnen - bak rave-synthene og Karin Dreijers fascinerende stemme. Så hva er det første vi hører fra det nye albumet? Jo, dette.

Og det er alt annet enn pop. Det er trance. Dette er faktisk ganske nært det trance egentlig er. Dette er faktisk bedre enn trance. Dette er fremtiden, og denne gangen er vi sikre. Dette er beviset på at det ikke er akkordskifter som er veien å gå videre for de som vil utforske hva musikk har muligheten til å gjøre, men lyd. Den soniske opplevelsen av lyd i forandring. En frekvens her. En sinuskurve der. Akkurat der forandres LFO-en. Akkurat her merker vi at bassen ikke har forandret seg i det hele tatt, men vi har opplevd det. Og plutselig, etter å ha dratt musikken sin vekk fra pop-strukturene som var grunnlaget for Deep Cuts så ble plutselig alle sammen helt enige. The Knife var faktisk

a) jævlig bra.