ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 1

Ricardo Villalobos - Fizheuer Zieheuer

Shit, here is the machine. Her er et verk så jævla monumentalt, noe som eksisterer og som ble skapt utenfor den verden vi kjenner, fra et annet sted enn i menneskets psyke enn hvor musikk vanligvis hentes fra. Det betyr at vi kanskje, men bare kanskje, må forstå dette på en helt annen måte enn hvordan man forstår musikk. Man trenger ikke. Man bare bør. Musikk er, enten man er klar over det eller ikke, avhengig av konteksten rundt deg. Se rundt deg. Hvor er du? Hva skjer? Hva sanses? Og det intellektuelle: Hvor og når ble det skapt? I hvilket samfunn forstås det du hører?

Det føles som uoverkommelig, i hvert fall veldig vanskelig å skrive om det stykket musikk som har ment mest for deg, og som du mener er soleklart viktigst i løpet av hele 2006. Det sier seg selv, ettersom man er på en ganske eh, viktig tid i livet at den låten kommer til å forfølge deg store deler av det voksne liv. Kanskje er det slik at den batshitcrazy skriblingen min ikke gir noen mening, at all intellektuell forståelse av dette verket er meningsløst og at det kun er personlige årsaker som ligger til grunn for at det er denne låten som vinner - og ikke noe mer "populært" som Emily av Joanna Newsom, Young Folks av Sverige eller My Love av Timbaland. Men så er det selve verket da. Så utrolig upersonlig. Tilsynelatende uten mening. Identitetsløst. Uten ansikt. Uten klare referanser.

Det er mulig det er for mye intellektuellt og prosaisk møl her. Jeg ser det litt selv. Mye tekst. Få poenger. Men hva er så Fizheuer Zieheuer? Det er 37 min med en konstant beat. Balkanske blåsere som gir det hele et sirkus-aktig, men fortryllende preg. Fordi akkurat det, har man ikke hørt før. Ikke på denne måten. Det er moll fremfor teknoens glade dur. Men etterhvert, kanskje etter fem minutter eller mer, så vandrer ørene til andre steder. Plutselig våkner detaljene til liv. Plutselig er det ekkoet, dissonansen, klangen (og gjenklangen) og frekvenser som tar oppmerksomheten din. Bass. Trommer. Perkusjon. Gradvis forsvinner det, og det hele blir til ett. Det blir til lyd. Det blir til det som John Coltrane fant ut av for 50 år siden: det blir timbre.

Man skulle nesten tro dette var en parodi. Jada, Villalobos er kjent for å ta seg god tid, skape småminimale verk hvor lyd og langsiktig progresjon er nøkkelordene. Men 37 min? Fucking hell. Dette har man ikke tid til lenger. Det er jo såvidt man hører på hele album, hvordan i all verden skal man ta seg tid til 37min med noe som (egentlig) er det samme og det samme, gjentakende og gjentakende, til det ikke fins melodi, det fins kun lyd - det fins kun klang. Men melodien er der fortsatt. Villalobos har gjort det. Han har funnet bevegelse i stagnasjon. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. At man lytter / danser til noe og man føler at det gradvis bygger seg opp. Snart kommer det noe gudommelig. Snart kommer det et vulkansk utbrudd som kommer til å fucke opp alt, og alle kommer til å gå nuts. Samtidig som man er usikker på om det faktisk skjer noe. Blir bassen virkelig mer dramatisk, eller bare føles det sånn? Skjedde det virkelig noe med trommene der? Det hele er en syretripp, en slags Lynch-versjon av hva elektronisk housemusikk er. Det er som om Villalobos plutselig fant ut hvilke områder av hjernen musikk ikke når, og fant ut hvordan han skulle konseptualisere dette til et fullendt verk som verken kunne vært lengre eller kortere. Det kunne ikke vært annerledes.

Derfor er det naturlig å snakke om kontekst. Med eller uten forståelse for denne konteksten hvor dansemusikk hører til, Fizheuer Zieheuer er kanskje det viktigste som skjedde i fjor. Nye maler for modulasjon, varighet og groove har blitt lagt. Men kan den forstås utenfor dansegulvet? Der hvor tiden stanser opp? Der hvor det ikke er noe annet som (skal) skje enn å bare danse, danse, danse med fremmede mennesker, dine venner, din kjæreste (og lignende) og glemme alt? Danse, danse, til musikken - som Myrvold sa. På et "nøytralt" sted. Av ansiktsløse musikere. (Drit i de sosiale kodene som eksisterer på noen utesteder, dit henger ikke jeg.) Det er plutselig der at musikken kan gi mer mening enn utenfor. Dette som i mange menneskers øyne, mennesker som ikke greier å sette seg inn i det dionysiske ved musikk eller bare har et image å tenke på, bare gjentar seg selv og er det samme hele tiden ("drittmusikk") - det gir plutselig mening. Plutselig er du i transen. Eller plutselig ser du det ordløse, det identitetsløse. Og da skjønner du noe av det. Hvorfor elektronisk musikk er mer logisk enn man tror. Hvorfor det i sin tilsynelatende meningsløshet kan si oss så uendelig mye mer enn det meste annet. Hvorfor musikken aldri kan bli den samme som før.

Det er mulig det vil ta et par år før jeg fullt ut forstår den natten, 12. desember, jeg gikk hjem og hørte på denne låten og plutselig forsto alt og hørte alt. Jeg satte meg ned utenfor Johanneskirken og så ut over Bergen. Så gikk jeg hjem og la meg. Jeg maktet ikke å høre på mer musikk. Nå virket alle sangene, albumene og artistene som bruker sine ord og stemmer til å prøve å formidle deres følelser og tanker mer meningsløse enn en gjentakende loop av balkanske horn. Det er ikke de som bestemmer hvem som forstår hva. Det er jeg. Og om det er bare det vi kan lære av "Fizheuer Zieheuer" (altså, uavhengig om du liker den eller ikke) så har vi lært jævla mye.