Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.
Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.
Del 1:
Del 2:
No comments:
Post a Comment