Petit Breakdancer

petit breakdancer indien
Video sent by hugo_oscar2003

L' Amico di famiglia

Jeg har absolutt ingen anelse om hvor jeg skal plassere denne filmen, har ikke den minste idé om hvordan jeg skal reagere til denne filmen. Og det er umulig for meg å helt sette fingeren på hvor bra/dårlig denne filmopplevelsen var. Det liker jeg. Samtidig er filmen italiensk for faen, og den er moderne og den er ikke minst kanskje muligens jækli god. Tror jeg. Håper jeg. En Venn av Familien plasserer seg midt i den modernistiske bølgen av nyere italiensk film, som blant annet Nanni Moretti er lederfiguren for. Med sin kompromissløse stil, sin enkle og litt småbanale historie og med et fravær av dypere pysokologisk substans så er dette en film man ikke kan stille seg nøytral til. Her kommer det til å bli null enighet om filmen egentlig var noe god blant de store massene.

For hva er egentlig en god film? En film man nyter? Jeg har selv aldri trodd at det skulle være så enkelt som at en film er god hvis man nyter den. Det fins ingen garantier for at man har sett et godt håndverk, slik et godt håndverk er ingen garanti for at man skal like en film. En annen film jeg så, Taxidermia, var en av de beste - men også mest grusomme - filmer jeg har sett på lenge. Jeg har ikke greid å bestemme meg for om jeg har sett den beste filmen på lenge, eller den verste. Uansett så vet jeg at filmopplevelsen gjorde inntrykk, det er da noe. Og det samme gjelder denne italienske filmen. Kanskje er den et makkverk, kanskje den blir glemt til neste år - slik jeg har glemt mange av filmene jeg trodde var gode i fjor (Johanna f. eks). Men den har fått meg til å tenke og reflektere over film i seg selv. Det den manglet var refleksjon over selve temaet, over selve historien. Derfor kan jeg ikke si at dette

Men en ting kan jeg si med hånden på hjertet - denne filmen utfordrer deg.

Det blir litt dumt å måtte prøve å oppsummere hva filmen handler om. Men man bør gjøre et forsøk alikevel, for at anmeldelsen faktisk virker smålogisk og har en liten kontekst å forholde seg til, I guess. Vi følger en hovedkarakter, Geremia heter han. Det førte jo selvfølgelig tankene hen til profeten Jeremia fra det gamle testamentet, som uttalte domsord mot de siste konger i Israel. Vår Geremia slipper å gjøre slikt selv, han er faktisk litt kongen på haugen alikevel. En skitten, råtten konge alle hater, men må elske. Geremia er nemlig lånehai, og mange - om ikke de fleste - i landsbyen han bor i står i gjeld til ham. Med sine høflige og vennlige fraser og oppførsel, med skumle hensikter, så kalles han ironisk for "Geremia-hjerte-av-gull". Historien er da to historier om Geremia som forelsker seg i en ung og vakker modell-pike, samtidig som han får et økonomisk tilbud som er svært risikabelt - men utrolig innbringende. Denne historien er sekundær i fortellingen, regissøren bruker dette som et påskudd til å fabulere over sinnstemninger, og psykopati fremstilt via montasje. Og det er forsåvidt et klokt valg, for det er kanskje dette aspektet ved filmen som er mest interessant.

Det er det audiovisuelle i denne filmen som trolig førte filmen til hovedkonkurransen i Cannes. Filmen benytter seg av plutselige kutt som viser karakterenes ønsker og sinnsstemninger i symbolske bilder. Filmen er heller ikke redd for å gli over til passasjer hvor musikken - fra mer alternative kilder som Antony & The Johnsons, The Album Leaf, LCD Soundsystem - tar fokus i selve scenen og klipp og bilde følger altså musikken, og ikke omvendt. Noen ganger fungerer dette veldig fint, spesielt The Album Leafs "Over The Pond" gjør sterkt inntrykk under en begravelses-scene. Men så gjør regissøren ofte noen mer merkelige valg, og velger denne "sinnsstemningsmontasjeteknikken" i noen scener som strengt tatt har null betydning for selve historien eller tematikken til filmen. Spesielt "My Lady Story" av Antony & The Johnsons føles påklistret snarere enn en naturlig del av filmen. Synd, for det er en flott låt.

En kunst-bevegelse som dukket opp i hodet mitt da jeg så filmen, og som jeg ikke greier å la være å tenke på er den italienske futurismen fra mellomkrigstiden - spesielt Giorgio de Chirico. Regissøren ser ut til å ha hentet mye av de visuelle ideene sine herfra. Spesielt lys og fargebruk, men også innen arkitekturen og locationbruken. Og det gir filmen en kunstnerisk profil som blir litt mindre ufarlig. Så hva står vi igjen med da? Det vet jeg sannelig ikke. Filmen er ikke en man glemmer med det første, som f. eks Black Dahlia, men heller ikke noe særlig rystende. Litt som en lett hodepine, når det man egentlig burde få er en sterk migrene.

Filmer til nå

Det er sent, jeg er litt preget av å være litt lei meg og av å ha kanskje fått i meg noe whisky som strengt tatt ikke er så bra for meg. Og snart skal jeg på forelesning om islam. Og før det skal jeg kjøpe:

- Bomull
- Tråd
- Scotch-tape
- Sånne selvlysende stjerner som henges opp på taket og veggene.
- Et teppe til å henge over døren
- Noe som jeg kan lage et bursdagskort av.

Jeg burde også kjøpe noe mat og sånt. Anyway, her er filmene jeg har sett så langt, o kronologisk rekkefølge:

- The Black Dahlia

Underveldende.

- Leonard Cohen: I'm Your Man

Helt grei, for mye konsert, for lite Cohen.

- En Venn av Familien

Vanskelig å bestemme seg. Men langt utenfor italiensk mainstream, heldigvis.

- Sympathy For Lady Vengeance

For første gang føles det som om Chan Wook-Park er på autopilot.

- El Custodio

Nok en gang imponerer en latin-amerikansk regissører med et selvsikkert verk om eksistensiell og emosjonell distanse. Blant festivalens beste.

- Daft Punk's Electroma

Jeg vet ikke om dette var helt ræv, eller helt fantastisk. Skal man klippe så lite som man gjør i denne filmen, så er det imperativt at bildene må være mer ladet med mening enn i dette tilfellet. Samtidig så skriker filmens stillhet høyere enn Daft Punk noensinne har gjort.

- Shortbus

Ikke bare overraskende god, men også overraskende mainstream.

- Vitenskap om drømmer

Sjarmerende. Heh.

- Fresh Air

Ok film, litt ujevn, med god slutt.

Gael Garcia MP3

Utdrag fra samtale med Gael Garcia Bernal

Question 4: What was it like working with Almodóvar in Bad Education and how is it different working in Spain versus working in Mexico?

GGB: The food is very different. And the time you start working - in Spain you start working at 10am, while in Mexico you start at 6 or 7am. Don't you find it weird that in poor countries, people work a lot, so when you go into the countryside, you see so many people working in the fields and so many things going on. Whereas when you go to a rich country, you don't see anybody yet everything is done. And everything is clean - somebody's done it, but when do they do it? I never see the people working in the fields and then suddenly you find everything is in neat rolls. I don't know why. In Spain, it is kind of the same. Spanish people take the whole summer off from work - it's great and I envy that. Mexicans can't afford that. So that was very different. And Almodóvar is one of those people who can give himself that luxury, he can start shooting any time he wants, he can hire any actor he wants. He's a great director. He's very specific - he tells you how many steps to take from here to there. If he says it's nine steps, you have to make it in nine. So that creates a tension, but it also creates a world. He's one of the few directors in the world who do that - he creates a very specific world. He did it his way, like Frank Sinatra. He was a minority in a country exploding out of censorship and oppression. I learned a lot from him.

Auteur! Auteur!

Gass lukter

Sosialistisk Ungdom er mot gasskraftverk, men er de mot at vi selger gass? Det er greit at vi selger gassen, men bare så lenge forurensingen det skjer utenfor Norge. Nå varsler de om sivil ulydighet, men hvordan kan det være mulig å kjempe mot gasskraftverk uten å bryte loven? Ved å nekte å kjøpe elektrisitet fra gasskraftverk så klart, å kjøpe kjernekraft fra Øst-Europa er jo klart bedre! SU vil ikke ha en med kraftproduksjon uten rensing, mens til og med Bellona kan vente et par år: de mener at de langsiktige miljøvirkningene er mye viktigere enn kortsiktig miljøgevinst.

Selv om SU er morsomme er den som kommer mest idiotisk ut EU, for når den norske stat skal gi statsstøtte må det gjennom EØS-reglementet som er mot "statsstøtte som virker konkurransevridende (er det virkelig et ord?)." Er miljøet ekstra uheldig vil det bli forbudt med rensing.

Mitt navn er Orhan

BT: Nobelprisen i litteratur til Orhan Pamuk.

NRK: Nobelprisen til Pamuk.

Dagbladet: Orhan Pamuk fikk Nobels litteraturpris + Pamuks bøker (respect)

VG: Tyrker fikk Nobels litteraturpris.

Alver har ikke demokrati. (Del 1)

President Vaira Vike-Freiberga has appealed for Latvians to vote.

"If you don't vote," she said on national television on Thursday, "then you have no right to complain about what takes place in the country".



Det er lite tvil om de ideologiske argumentene USA og Storbritannia bruker i det de kaller for en krig mot terrorisme, og okkupasjonen av Afghanistan og Irak: her skal det demokratiseres. Intellektuelle og politikere har advart mot dette påtvungede påfunnet fra Bush/Blair, demokratiseringen skal helst komme innenfra og det skal komme selv. Det er vanskelig å ikke være enig i dette, fordi politisk maktdeltakelse fra selve folket er et grunnprinsipp i et moderne demokrati. Og for den saks skyld; umoderne demokrati. Situasjonen i Irak og Afghanistan har ikke bare ført til mer krig og elendighet i disse regionene, men også større skepsis og mistro til demokratiet som politisk konsept og til Vesten overhodet. Borgerne som befinner seg i disse områdene opplever at det er USA og Storbritannia, to demokratiske land, som fører krig og slipper bomber i disse landene. Og dette er ikke noe nytt - mange land i disse regionene har opplevd okkupasjon og krigshandlinger fra land som har kalt seg selv for demokratiske. Og et argument flere og flere fundamentalister bruker er at nazismen fikk sitt gjennomslag nettopp via demokratiet. Så hvorfor skal man ha dette vestlige påfunnet, når det bare har ført til elendighet?

Nå er ikke dette innlegget et angrep på demokratiet som konsept. For å bruke en parafrase: Det er ikke perfekt, men det er det beste vi har. Alikevel kan jeg ikke å unngå å tenke på hvor rart det er at så mange her i "vesten", har et så rent klokketro på demokratiet som et universalt velfungerende konsept. Det er ikke måte på hvor bra demokratiet er for fremskrittet og velstand. Men er dette sant? Nei, selvfølgelig er det ikke det. Demokratiet fungerer best når folket er utdannet, når folket ikke befinner seg i ekstreme situasjoner og når folket har tilgang til fri og uavhengig informasjon (om denne informasjonen så er objektiv er et helt annet spørsmål). Demokratiet fungerer noenlunde greit, selv om det norske folk er faretruende nær det å velge et parti som er litt vel langt ute til høyre inn i regjeringen om noen år. Men det er også en annen historie. For i Norge har folk tilgang til uavhengig presse. Utdanningsnivået er høyt, og folk opplever svært få kriser. Og når det først er snakk om kriser, så er det som oftest om høye priser på et eller annet tilbud. Stort sett bensinpriser, og avgifter.

Men nå har vi nylig sett et eksempel der hvor vesten tvang frem en demokratisk prosess: Nemlig Palestina. Palestina er på mange måter antonymen til Norge. Her er det sparsommelig med ressurser, folk lever i fattigdom og krig og utdanningsnivået er på langt nær like høyt som i Europa. Og hvem velger man så inn i regjeringen? Jo, Hamas. Et parti og en organisasjon som mange anser som en ren terror-organisasjon (noe som er feil, våpenbruk er kun en fløy). Plutselig ville ikke de samme maktene som maser på demokratisering anerkjenne hva folket selv hadde valgt. Demokrati er et mektig våpen, og nå ble det brukt mot dem.

Det er også forunderlig at flere av de verste diktaturene bruker terminologi og språk som hentes både fra Vesten og fra demokratiets verden. "President" Niyazov i Turkmenistan er også leder for et "ministerkabinett", hva dette betyr vet ingen. For han har all makt i dette landet - de fleste andre blir kun nikkedukker. Demokratiseringen er dermed ikke noe mål, eller en korrekt mal for hva som fungerer best. Det viktige er hva som faktisk skjer, ikke måten det skjer på. President Musharraf er en diktator, men er han ikke en "snill" diktator? Pakistan tar i hvert fall skritt fremover, og er i ferd med å bli et internasjonalisert land som begynner å henge med Vestens utvikling. Klart, det er flere aspekter ved Pakistan som ikke er like flatterende, men poenget er der.

Hvis du ikke

har fått medlemskort til Bergen Filmklubb dette semesteret, hva venter du på? Løp og kjøp.

Pretty Girls Make Graves

Jeg må innrømme at jeg ble forskrekket da jeg leste både overskrift og ingress på denne artikkelen fra vg.no

Men det ble fort verre. For helt nederst presenterer de listen over de mest "populære" i hva folk vil ha av musikk i begravelsen sin. Og listen ser slik ut.

1. «Goodbye My Lover» - James Blunt
2. «Angels» - Robbie Williams
3. «I've Had the Time of My Life» - Jennifer Warnes and Bill Medley
4. «Wind Beneath My Wings» - Bette Midler
5. «Pie Jesu» - Requiem
6. «Candle in the Wind» - Elton John
7. «With or Without You» - U2
8. «Tears in Heaven» - Eric Clapton
9. «Every Breath You Take» - The Police
10. «Unchained Melody» - Righteous Brothers

Nei, herregud. Bokstavelig talt. Denne listens totale mangel på både smak, følelser og anstendighet ble for mye for meg. Men det fikk meg til å tenke. Hva ville jeg ha hatt i min begravelse? PLAYLIST-TIME:

1. Jens Lekman - Sky Phenomenon
2. Jose Gonzáles - Heartbeats
3. Silvio Rodriguez - Oh Melancolia
4. Daniel Johnston - Go
5. The Flaming Lips - Do You Realize???
6. Doveman - Walk On
7. Milton Nascimento - Ponta de Areia
8. Mirah - Nobody has to stay
9. Wilco - Jesus Etc.
10. Serge Gainsbourg - Je suis venu te dire que je m'en vais

Damn. Det var en veldig trist og depressiv spilleliste. Men det bør vel være slik, man skal helst være litt lei seg under en begravelse og alt det der.

Forresten, og dette er helt urelatert til resten av dette innlegget, det finnes programmer som Limewire, torrents etc.