Kritikere

Filmkritikere. Betyr de noe? Det er et legitimt spørsmål å debattere. Det fins både kommersielle grunner til det, og det er et spørsmål som er i litteraturens og kritikkens interesse. Hvis filmkritikere ikke skulle ha noen betydning for film, eller for publikum, hva er vitsen da?

Gang på gang ser vi at kritikere slakter den ene filmen etter den andre, for så å oppleve at publikum alikevel strømmer til disse filmene. Felles for dem, er stort sett at de kommer fra Hollywood og har store markedsføringsbudsjetter. "Da Vinci-koden", "Godzilla" etc.

Debatten er lang og interessant - og noe vi skal ta opp i større grad i etterkant. Men til nå så kan vi jo tilby denne linken fra Chicago Sun-Times så hinter om at filmkritikere gjerne blir småviktige i samfunnet...

Zidane & Barrett

Zidanes avskjed kunne ikke vært mer passende. Tidenes mest cheeky straffespark i en VM-finale, etterfulgt av storspill, etterfulgt av et øyeblikk som satte kaffen i halsen på de fleste. Et øyeblikks galskap. et øyeblikks raseri. Et klimaks, om du vil.

De som forventet at Zidane skulle gå ut som en stor Mor Teresa innenfor fotballen tok grundig feil. Og de har tatt grundig feil av Zidane. Zinedine er ingen filmhelt. Han er ingen idol. Han er en veldig god fotballspiller, som representerer vår tid og Europa slik det har blitt. FIFA har jo nærmest gjort ham til en UNICEF-ambassadør allerede. Men de beviser nok en gang at det fins ingen automatikk i at god fotballspiller = perfekt menneske. La det være en påminnelse.

Men se på bildet. Det kunne vært hentet fra en hvilken som helst film. All hail Zidane.

-----

Tidligere frontfigur og grunnlegger av Pink Floy, Syd Barrett, er død. Han døde trolig av komplikasjonene som oppstod på grunn av hans diabetes-sykdom.

Associated Press reports:

LONDON - Syd Barrett, the troubled genius who co-founded Pink Floyd but spent his last years in reclusive anonymity, has died, a spokeswoman for the band said Tuesday. He was 60.

The spokeswoman — who declined to give her name until the band made an official announcement — confirmed media reports that he had died. She said Barrett died several days ago, but she did not disclose the cause of death. Barrett had suffered from diabetes for many years.

The Observer tok en kikk på Syds long, strange trip i 2002:

The received wisdom is that you don't disturb him. The last interview he gave was in 1971, and from then until now, there are only about 20 recorded encounters of any kind. His family says it upsets him to discuss the days when he was the spirit of psychedelia, beautiful Syd Barrett, the leader of Pink Floyd. He doesn't recognise himself as the shambling visionary who, during an extended nervous breakdown exacerbated by his drug intake, made two solos LPs, Madcap and Barrett, which are as eternally eloquent as Van Gogh's cornfields.

Syd Barrett - Terrapin (Peel Session, 3/14/70)



P.S Nye linker har blitt lagt ut til høyre. Flere vil komme til etterhvert.

The Fast and the Furious: Tokyo Drift

Sean Boswell (Black) er en outsider som forsøker å definere seg selv om en hissig, underdog street racer. Selv om racing gir ham en midlertidig flukt fra et ulykkelig hjem og den overfladiske verden han lever i, har det også gjort Sean upopulær hos de lokale myndighetene. For å unngå fengselsstraff sendes Sean av sted for å bo hos sin avvisende og fjerne far, en yrkesmilitær som gjør tjeneste i Tokyo.

Gode anmeldelser av en film inneholder ikke alltid kritikk (eller råd) om hvordan filmens historie og plot burde ha vært annerledes. En kjapp titt på diverse filmblader, spesielt de som man plukker opp gratis, inneholder stort sett kun dette. "Historien er for usannsynlig", "slutten er klisjé" etc. Men det må påpekes at det samtidig er vanskelig å la være, spesielt når historien er for usannsynlig eller når slutten er klisjé. Men sannheten er at det ikke er noen vits i å bry seg. Filmer, slik som denne filmen som omtales her, er så store økonomiske satsninger at vi vil neppe se særlig stor eksperimentering. Det fins unntak. Wachowski-brødrene har nådd langt ved å skape filmer med store budsjett som tar (i et hollywoodsk perspektiv) sjanser ved historiefortellingen. Selv om Kill Bill er en film som oser publikumsvennlighet, så må det kunne sies at Tarantino tross alt tar en sjanse i måten han forteller sine historier på. Det var ingen automatikk i at filmer som Kill Bill, Matrix-triologien og V for Vendetta skulle bli suksesser.

Så hva nå? Suksessen hos publikum med disse filmene må være ganske lokkende for unge regissører. De viser til at det er godt mulig med suksess i "the box office", samtidig som man viser kunsnerisk integritet.

Denne filmen viser ikke til kunstnerisk integritet. Det er det bare å si rett ut. Men, de viser til et potensiale hos regissøren Justin Lin. Det er spesielt hans utsøkte bruk av Japan og Tokyo som viser cinematisk glede og intelligent bruk av både rom og location. Det er som om filmen hadde vært en utrolig god film - hadde den ikke bare sløst tid på unødvendigheter som plot og dialog.

Det er noe fascinerende med Japan. Alle har lyst til å reise dit. Alle har lyst til å oppleve Tokyo. Det er noe usedvanlig kult med Japan. Kanskje er det tradisjonene og religion - blandet sammen med det modernes inntog. Kanskje er det fordi Japan er et post-apokalyptisk samfunn. Kanskje er det de japanske jentene i skoleuniformer som kutter deg i to med samuraisverd. Regissøren gjør, ved hjelp av intelligent bruk av både stemning og bilde, ære på denne vestens fascinasjon for Japan post-1945. Samtidig skal han ha kred for å ikke falle i den latterliggjørende og parodierende fellen mange amerikanske produksjoner ofte faller i. Det holder nok med ordene «Euro Trip». Selv om noen av de japanske skuesspillerne snakker forbausende bra engelsk (tross alt et land hvor de er kjent for å snakke dårlig engelsk) så inneholder Tokyo Drift scener hvor hovedkarakteren, en hillbilly fra Texas, i det minste gjør forsøk på å lære japansk og bruke dette i dagliglivet.

Jeg tror det var Chekhov som nevnte det at om du bringer en pistol i akt 1, så mp den bli avfyrt i akt 3. Plot-messig inneholder Tokyo Drift få overraskelser. Filmen er først og fremst rettet mot action- og bilinteresserte. Til tross for de positive aspektene som
har blitt nevnt her: Det er lite å få ut av denne filmen. Den gjør det den lover - og nok med det. Så får vi heller vente med Justin Lin - han har integriteten i behold og gjør forhåpentligvis mer personlige - og mer utfordrende filmer - i fremtiden.

24 stemmer

1. Dylan Mills (Dizzee Rascal)

2. Alec Ounsworth (Clap Your Hands Say Yeah)

3. Paul Banks (Interpol)

4. Isaac Brock (Modest Mouse)

5. Spencer Krug (Wolf Parade/Sunset Rubdown)

6. Jeff Tweedy (Wilco)

7. Mike Skinner (The Streets)

8. Joanna Newsom

9. Vashti Bunyan

10. Jens Lekman

11. Conor Oberst (Bright Eyes)

12. Devendra Benhart

13. Victoria Bergsman (The Concretes)

14. Colin Meloy (The Decemberists)

15. Will Sheff (Okkervil River)

16. Björk

17. Sufjan Stevens

18. Erlend Øye (The Whitest Boy Alive/Kings Of Convenience)

19. Karin Dreijer Andersson (The Knife)

20. Ira Kaplan/George Hubley (Yo La Tengo)

21. Jamie Stewart (Xiu Xiu)

22. Antony Hegarty (Antony and the Johnsons)

23. Thom Yorke (Radiohead/Thom Yorke)

24. Mathangi Arulpragasam (M.I.A.)