ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 2

Joanna Newsom - Emily

Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.

Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.

Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.

Del 1:



Del 2:

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 3

Hot Chip - Boy From School

Den første pallplasseringen gis til en nesten perfekt poplåt. Det var i hvert fall den mest perfekte poplåten som kom i 2006. Det er mulig det kom en som var enda mer perfeksjonert, men den har ikke vi hørt. Og heller ikke noen andre, for hadde det eksistert en bedre poplåt enn denne så hadde den raskt spredd seg rundt om i verden som SARS.

"Boy from School" er intet annet enn et melankolsk mesterverk. Den er forkledd som en dansbar affære, en forkledning og fasade som slår sprekker ganske tidlig i låten. Hot Chip er flinke folk, med et øye for detalj. De kan produsere. De kan alt det tekniske som må vites. De kan få en låt til å bli skrudd sammen på en fet måte, og få det til å høres skitbra ut på både høytalerne, øretelefonene og klubbanlegget. Men hva er så dette? En skranglete beat? Rare, nesten dissonante keys? Wow. Hot Chip vet hva de vil. Som for å understreke at denne låten narrer deg, lurer deg til å tro at her er Hot Chip ute etter å få deg til å danse så setter de sammen lyd og melodi, på en slik måte at de gjør som all briljant pop gjør: Balanserer mellom fem hundre ting på en gang. Til slutt står melankolien igjen.

Alexis Taylor og Joe Goddard er to av dagens mest kreative låtskrivere og når de vet at punchen må komme, ja da kommer en falsetto så nydelig at denne låten spilles om og om igjen. Og så er det teksten da. All true. Been there, done that - got the t-shirt. Jeg ser i hvert fall på mine videregående skoleår som tre år som inneholdt en del dansing, noe romancing og uforglemmlig hjerteknusing. Men også litt håp. Og sånn sett, Hot Chip, så har dere fuckings nailed it.

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 4

The Knife - Silent Shout

Etter "Deep Cuts" var det jammen ikke lett å si hvor The Knife var på vei hen. Heartbeats, som skulle bli covret på en nydelig måte av José Gonzáles, var en av de store klassiske låtene fra det nye 2000-tallet. En pop-sensibilitet koblet sammen med en intellektuell forståelse av musikken som avhengig av kulturell kontekst (dvs. jævlig masse synther og laptops) gjorde at vi fikk noe som enten hørtes ut som

a) fremtidens pop.

b) pompøse kunststudenter.

b) et voldtatt vortesvin.

Det var ikke alltid like lett å bestemme seg, og derfor ventet the universal acclaim man kunne høre luskende i bakgrunnen - bak rave-synthene og Karin Dreijers fascinerende stemme. Så hva er det første vi hører fra det nye albumet? Jo, dette.

Og det er alt annet enn pop. Det er trance. Dette er faktisk ganske nært det trance egentlig er. Dette er faktisk bedre enn trance. Dette er fremtiden, og denne gangen er vi sikre. Dette er beviset på at det ikke er akkordskifter som er veien å gå videre for de som vil utforske hva musikk har muligheten til å gjøre, men lyd. Den soniske opplevelsen av lyd i forandring. En frekvens her. En sinuskurve der. Akkurat der forandres LFO-en. Akkurat her merker vi at bassen ikke har forandret seg i det hele tatt, men vi har opplevd det. Og plutselig, etter å ha dratt musikken sin vekk fra pop-strukturene som var grunnlaget for Deep Cuts så ble plutselig alle sammen helt enige. The Knife var faktisk

a) jævlig bra.

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 5

TV On The Radio er nå et rockeband som er klar for å ta over hele verden. Vi var der da det skjedde, folkens.

ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 6

Peter, Bjorn & John ft. Victoria Bergman - Young Folks.

Det er ikke så veldig mye å si om denne låten. Annet enn at den var 2006 for veldig mange mennesker.