Blue - All Rise
Samantha Mumba - Always Come Back To Your Love
Toploader - Dancing In The Moonlight
Blue - Fly By
Wednesday, July 25, 2007
Friday, June 15, 2007
Blind Date, Briskeby og det som nesten ble.
Endelig fant jeg den. Blind Date sin hit-singel "Giving Up Sex" på 7". Bruktbutikken "Samleren" på Nygårdsgaten var stedet, og det kostet meg 40 spenn å få tak i et stykke lokal bergensk musikkhistorie. Singelen høres fortsatt spennende ut. Refrenget er fortsatt fengende. Det er snakk om en slags voksenpop, med synther og 80-tallsfeeling. Det er kanskje ikke så rart, det siste. Singelen er tross alt fra 80-tallet. Det er også et stykke Bergen.
Blind Date føyer seg inn i rekken av band som det nesten ble noe stort ut av. Svein Hovland startet bandet i 1982, etter at hans gamle trio "Gjennomslag" (fett bandnavn) ble oppløst. Han fikk med seg gitarist Leiv Tungesvik og tok med seg Eirik Hundvin (også kjent som "Pytten") på bass og og Magnar Torstad på trommer. Tungesvik skulle kjapt bli erstattet med Malcolm Little (!) på gitar og synth under innspillingen av debutalbumet.
Men det er ikke Blind Date du skal få et videoklipp av. Det er Briskeby. Jeg har hatt deres første singel, deres gjennombrudd, på hjernen i hele dag. Jeg kan ikke slutte å nynne på den. Vanligvis er dette et negativt tegn. En slags gangende låt, som etser seg inn. Der biter seg fast i hjernebarken din og tyter seg frem til du blir gal. Det er hva en radiohit skal gjøre. Den skal bli hos deg, med et uforglemmelig hook hvor eneste løsning er å høre den igjen. Og igjen. Men denne låten, "Propaganda" er mer behagelig. Det er et godt verk. Den tar i bruk flere av popelementene, triksene, samtidig. Fet produksjon (tunge trommer og bass), kule riff her og der, og akkordskiftninger som man finner i alt fra kommersiell trance til juleviser. Og en vokalist med great legs. Allikevel, etter hvert som årene har gått...
Briskeby ble det vel aldri noe av.
Det er ikke for sent for dem, men dog. Man kan ikke unngå å tenke på Briskeby, eller skrive om dem, uten å nevne hvordan de "falt". Jeg ser til stadighet artikler og skriblerier som nevner dette. Og det er nettopp i Bergen det klareste symbolet på dette fant sted. Fra å annonsere med bask og bram at de skulle holde konsert på Grieghallen, endte de opp med å gradvis senke ambisjonsnivået på konsertsted da billettsalget uteble. Til slutt endte de opp med å spille på et halvfullt Garage. Synd for dem på et personlig og karrieremessig plan. Slikt tydelig fall på den bransjemessige rangstigen kan ta motivasjonen fra de fleste.
Vi får håpe at så ikke skjer, at Briskeby reiser seg igjen og greier å skrive poplåter som er like gode som det de slo gjennom med.
Blind Date føyer seg inn i rekken av band som det nesten ble noe stort ut av. Svein Hovland startet bandet i 1982, etter at hans gamle trio "Gjennomslag" (fett bandnavn) ble oppløst. Han fikk med seg gitarist Leiv Tungesvik og tok med seg Eirik Hundvin (også kjent som "Pytten") på bass og og Magnar Torstad på trommer. Tungesvik skulle kjapt bli erstattet med Malcolm Little (!) på gitar og synth under innspillingen av debutalbumet.
Men det er ikke Blind Date du skal få et videoklipp av. Det er Briskeby. Jeg har hatt deres første singel, deres gjennombrudd, på hjernen i hele dag. Jeg kan ikke slutte å nynne på den. Vanligvis er dette et negativt tegn. En slags gangende låt, som etser seg inn. Der biter seg fast i hjernebarken din og tyter seg frem til du blir gal. Det er hva en radiohit skal gjøre. Den skal bli hos deg, med et uforglemmelig hook hvor eneste løsning er å høre den igjen. Og igjen. Men denne låten, "Propaganda" er mer behagelig. Det er et godt verk. Den tar i bruk flere av popelementene, triksene, samtidig. Fet produksjon (tunge trommer og bass), kule riff her og der, og akkordskiftninger som man finner i alt fra kommersiell trance til juleviser. Og en vokalist med great legs. Allikevel, etter hvert som årene har gått...
Briskeby ble det vel aldri noe av.
Det er ikke for sent for dem, men dog. Man kan ikke unngå å tenke på Briskeby, eller skrive om dem, uten å nevne hvordan de "falt". Jeg ser til stadighet artikler og skriblerier som nevner dette. Og det er nettopp i Bergen det klareste symbolet på dette fant sted. Fra å annonsere med bask og bram at de skulle holde konsert på Grieghallen, endte de opp med å gradvis senke ambisjonsnivået på konsertsted da billettsalget uteble. Til slutt endte de opp med å spille på et halvfullt Garage. Synd for dem på et personlig og karrieremessig plan. Slikt tydelig fall på den bransjemessige rangstigen kan ta motivasjonen fra de fleste.
Vi får håpe at så ikke skjer, at Briskeby reiser seg igjen og greier å skrive poplåter som er like gode som det de slo gjennom med.
Friday, June 01, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 1
Ricardo Villalobos - Fizheuer Zieheuer
Shit, here is the machine. Her er et verk så jævla monumentalt, noe som eksisterer og som ble skapt utenfor den verden vi kjenner, fra et annet sted enn i menneskets psyke enn hvor musikk vanligvis hentes fra. Det betyr at vi kanskje, men bare kanskje, må forstå dette på en helt annen måte enn hvordan man forstår musikk. Man trenger ikke. Man bare bør. Musikk er, enten man er klar over det eller ikke, avhengig av konteksten rundt deg. Se rundt deg. Hvor er du? Hva skjer? Hva sanses? Og det intellektuelle: Hvor og når ble det skapt? I hvilket samfunn forstås det du hører?
Det føles som uoverkommelig, i hvert fall veldig vanskelig å skrive om det stykket musikk som har ment mest for deg, og som du mener er soleklart viktigst i løpet av hele 2006. Det sier seg selv, ettersom man er på en ganske eh, viktig tid i livet at den låten kommer til å forfølge deg store deler av det voksne liv. Kanskje er det slik at den batshitcrazy skriblingen min ikke gir noen mening, at all intellektuell forståelse av dette verket er meningsløst og at det kun er personlige årsaker som ligger til grunn for at det er denne låten som vinner - og ikke noe mer "populært" som Emily av Joanna Newsom, Young Folks av Sverige eller My Love av Timbaland. Men så er det selve verket da. Så utrolig upersonlig. Tilsynelatende uten mening. Identitetsløst. Uten ansikt. Uten klare referanser.
Det er mulig det er for mye intellektuellt og prosaisk møl her. Jeg ser det litt selv. Mye tekst. Få poenger. Men hva er så Fizheuer Zieheuer? Det er 37 min med en konstant beat. Balkanske blåsere som gir det hele et sirkus-aktig, men fortryllende preg. Fordi akkurat det, har man ikke hørt før. Ikke på denne måten. Det er moll fremfor teknoens glade dur. Men etterhvert, kanskje etter fem minutter eller mer, så vandrer ørene til andre steder. Plutselig våkner detaljene til liv. Plutselig er det ekkoet, dissonansen, klangen (og gjenklangen) og frekvenser som tar oppmerksomheten din. Bass. Trommer. Perkusjon. Gradvis forsvinner det, og det hele blir til ett. Det blir til lyd. Det blir til det som John Coltrane fant ut av for 50 år siden: det blir timbre.
Man skulle nesten tro dette var en parodi. Jada, Villalobos er kjent for å ta seg god tid, skape småminimale verk hvor lyd og langsiktig progresjon er nøkkelordene. Men 37 min? Fucking hell. Dette har man ikke tid til lenger. Det er jo såvidt man hører på hele album, hvordan i all verden skal man ta seg tid til 37min med noe som (egentlig) er det samme og det samme, gjentakende og gjentakende, til det ikke fins melodi, det fins kun lyd - det fins kun klang. Men melodien er der fortsatt. Villalobos har gjort det. Han har funnet bevegelse i stagnasjon. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. At man lytter / danser til noe og man føler at det gradvis bygger seg opp. Snart kommer det noe gudommelig. Snart kommer det et vulkansk utbrudd som kommer til å fucke opp alt, og alle kommer til å gå nuts. Samtidig som man er usikker på om det faktisk skjer noe. Blir bassen virkelig mer dramatisk, eller bare føles det sånn? Skjedde det virkelig noe med trommene der? Det hele er en syretripp, en slags Lynch-versjon av hva elektronisk housemusikk er. Det er som om Villalobos plutselig fant ut hvilke områder av hjernen musikk ikke når, og fant ut hvordan han skulle konseptualisere dette til et fullendt verk som verken kunne vært lengre eller kortere. Det kunne ikke vært annerledes.
Derfor er det naturlig å snakke om kontekst. Med eller uten forståelse for denne konteksten hvor dansemusikk hører til, Fizheuer Zieheuer er kanskje det viktigste som skjedde i fjor. Nye maler for modulasjon, varighet og groove har blitt lagt. Men kan den forstås utenfor dansegulvet? Der hvor tiden stanser opp? Der hvor det ikke er noe annet som (skal) skje enn å bare danse, danse, danse med fremmede mennesker, dine venner, din kjæreste (og lignende) og glemme alt? Danse, danse, til musikken - som Myrvold sa. På et "nøytralt" sted. Av ansiktsløse musikere. (Drit i de sosiale kodene som eksisterer på noen utesteder, dit henger ikke jeg.) Det er plutselig der at musikken kan gi mer mening enn utenfor. Dette som i mange menneskers øyne, mennesker som ikke greier å sette seg inn i det dionysiske ved musikk eller bare har et image å tenke på, bare gjentar seg selv og er det samme hele tiden ("drittmusikk") - det gir plutselig mening. Plutselig er du i transen. Eller plutselig ser du det ordløse, det identitetsløse. Og da skjønner du noe av det. Hvorfor elektronisk musikk er mer logisk enn man tror. Hvorfor det i sin tilsynelatende meningsløshet kan si oss så uendelig mye mer enn det meste annet. Hvorfor musikken aldri kan bli den samme som før.
Det er mulig det vil ta et par år før jeg fullt ut forstår den natten, 12. desember, jeg gikk hjem og hørte på denne låten og plutselig forsto alt og hørte alt. Jeg satte meg ned utenfor Johanneskirken og så ut over Bergen. Så gikk jeg hjem og la meg. Jeg maktet ikke å høre på mer musikk. Nå virket alle sangene, albumene og artistene som bruker sine ord og stemmer til å prøve å formidle deres følelser og tanker mer meningsløse enn en gjentakende loop av balkanske horn. Det er ikke de som bestemmer hvem som forstår hva. Det er jeg. Og om det er bare det vi kan lære av "Fizheuer Zieheuer" (altså, uavhengig om du liker den eller ikke) så har vi lært jævla mye.
Shit, here is the machine. Her er et verk så jævla monumentalt, noe som eksisterer og som ble skapt utenfor den verden vi kjenner, fra et annet sted enn i menneskets psyke enn hvor musikk vanligvis hentes fra. Det betyr at vi kanskje, men bare kanskje, må forstå dette på en helt annen måte enn hvordan man forstår musikk. Man trenger ikke. Man bare bør. Musikk er, enten man er klar over det eller ikke, avhengig av konteksten rundt deg. Se rundt deg. Hvor er du? Hva skjer? Hva sanses? Og det intellektuelle: Hvor og når ble det skapt? I hvilket samfunn forstås det du hører? Det føles som uoverkommelig, i hvert fall veldig vanskelig å skrive om det stykket musikk som har ment mest for deg, og som du mener er soleklart viktigst i løpet av hele 2006. Det sier seg selv, ettersom man er på en ganske eh, viktig tid i livet at den låten kommer til å forfølge deg store deler av det voksne liv. Kanskje er det slik at den batshitcrazy skriblingen min ikke gir noen mening, at all intellektuell forståelse av dette verket er meningsløst og at det kun er personlige årsaker som ligger til grunn for at det er denne låten som vinner - og ikke noe mer "populært" som Emily av Joanna Newsom, Young Folks av Sverige eller My Love av Timbaland. Men så er det selve verket da. Så utrolig upersonlig. Tilsynelatende uten mening. Identitetsløst. Uten ansikt. Uten klare referanser.
Det er mulig det er for mye intellektuellt og prosaisk møl her. Jeg ser det litt selv. Mye tekst. Få poenger. Men hva er så Fizheuer Zieheuer? Det er 37 min med en konstant beat. Balkanske blåsere som gir det hele et sirkus-aktig, men fortryllende preg. Fordi akkurat det, har man ikke hørt før. Ikke på denne måten. Det er moll fremfor teknoens glade dur. Men etterhvert, kanskje etter fem minutter eller mer, så vandrer ørene til andre steder. Plutselig våkner detaljene til liv. Plutselig er det ekkoet, dissonansen, klangen (og gjenklangen) og frekvenser som tar oppmerksomheten din. Bass. Trommer. Perkusjon. Gradvis forsvinner det, og det hele blir til ett. Det blir til lyd. Det blir til det som John Coltrane fant ut av for 50 år siden: det blir timbre.
Man skulle nesten tro dette var en parodi. Jada, Villalobos er kjent for å ta seg god tid, skape småminimale verk hvor lyd og langsiktig progresjon er nøkkelordene. Men 37 min? Fucking hell. Dette har man ikke tid til lenger. Det er jo såvidt man hører på hele album, hvordan i all verden skal man ta seg tid til 37min med noe som (egentlig) er det samme og det samme, gjentakende og gjentakende, til det ikke fins melodi, det fins kun lyd - det fins kun klang. Men melodien er der fortsatt. Villalobos har gjort det. Han har funnet bevegelse i stagnasjon. Det er vanskelig å beskrive den følelsen. At man lytter / danser til noe og man føler at det gradvis bygger seg opp. Snart kommer det noe gudommelig. Snart kommer det et vulkansk utbrudd som kommer til å fucke opp alt, og alle kommer til å gå nuts. Samtidig som man er usikker på om det faktisk skjer noe. Blir bassen virkelig mer dramatisk, eller bare føles det sånn? Skjedde det virkelig noe med trommene der? Det hele er en syretripp, en slags Lynch-versjon av hva elektronisk housemusikk er. Det er som om Villalobos plutselig fant ut hvilke områder av hjernen musikk ikke når, og fant ut hvordan han skulle konseptualisere dette til et fullendt verk som verken kunne vært lengre eller kortere. Det kunne ikke vært annerledes.
Derfor er det naturlig å snakke om kontekst. Med eller uten forståelse for denne konteksten hvor dansemusikk hører til, Fizheuer Zieheuer er kanskje det viktigste som skjedde i fjor. Nye maler for modulasjon, varighet og groove har blitt lagt. Men kan den forstås utenfor dansegulvet? Der hvor tiden stanser opp? Der hvor det ikke er noe annet som (skal) skje enn å bare danse, danse, danse med fremmede mennesker, dine venner, din kjæreste (og lignende) og glemme alt? Danse, danse, til musikken - som Myrvold sa. På et "nøytralt" sted. Av ansiktsløse musikere. (Drit i de sosiale kodene som eksisterer på noen utesteder, dit henger ikke jeg.) Det er plutselig der at musikken kan gi mer mening enn utenfor. Dette som i mange menneskers øyne, mennesker som ikke greier å sette seg inn i det dionysiske ved musikk eller bare har et image å tenke på, bare gjentar seg selv og er det samme hele tiden ("drittmusikk") - det gir plutselig mening. Plutselig er du i transen. Eller plutselig ser du det ordløse, det identitetsløse. Og da skjønner du noe av det. Hvorfor elektronisk musikk er mer logisk enn man tror. Hvorfor det i sin tilsynelatende meningsløshet kan si oss så uendelig mye mer enn det meste annet. Hvorfor musikken aldri kan bli den samme som før.
Det er mulig det vil ta et par år før jeg fullt ut forstår den natten, 12. desember, jeg gikk hjem og hørte på denne låten og plutselig forsto alt og hørte alt. Jeg satte meg ned utenfor Johanneskirken og så ut over Bergen. Så gikk jeg hjem og la meg. Jeg maktet ikke å høre på mer musikk. Nå virket alle sangene, albumene og artistene som bruker sine ord og stemmer til å prøve å formidle deres følelser og tanker mer meningsløse enn en gjentakende loop av balkanske horn. Det er ikke de som bestemmer hvem som forstår hva. Det er jeg. Og om det er bare det vi kan lære av "Fizheuer Zieheuer" (altså, uavhengig om du liker den eller ikke) så har vi lært jævla mye.
Tuesday, May 29, 2007
ÅRETS 50 BESTE LÅTER: 2
Joanna Newsom - Emily
Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.
Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.
Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.
Del 1:
Del 2:
Årets runner-up går til et ambisiøst verk som det er lenge siden vi har sett maken til. Kanskje aldri. Egentlig, mest sannsynligvis har vi aldri sett noe lignende, noe like motvillig episk og monstrøst vakkert. Jeg puslet lenge med tanken om å bare poste hele teksten til denne 12 minutter lange rariteten. Men det ville blitt for mye. Og man skal heller ikke legge for mye vekt på teksten. Ikke misforstå, teksten er fantastisk. Sterk nok til å bli gitt ut uten musikken. Joanna Newsom er på et helt annet nivå enn alle andre nett no. Hvert eneste ord er nøye tenkt gjennom. Her er det ikke bare enderim, for å si det slik. Litteraturforskere og ordnerder vil ha det meget gøy her.Men nei, det ville vært mangel på respekt mot en som faktisk har studert komposisjon på Mills College. I "Emily" har Newsom satt sammen akkorder, rytmikk, akkompagnering og struktur som holder en standard langt høyere enn hva vi vanlige dødelige finner i pop-sfæren. Man kan fort miste seg selv i ambient eller prog-jungelen når pop-artister skal bli ambisiøse, men ikke "Emily" og heller ikke det meget sterke albumet "Ys" som dette sporet åpner. Jeg merker selv at det blir litt vanskelig å skrive om denne låten. Det må nesten være en helt bok. Samtidig må jeg la den synke inn. Kanskje det er mulig jeg blir noe klokere om noen år, og etter at noen meteoritter har flydd over planeten vår. Kanskje vil jeg alltid leve i uvissthet. Men følelsen av å ha vært vitne til noe stort, den vil heller ikke forsvinne.
Dessverre er det umulig å finne verken mp3 eller videoklipp med skikkelig lyd av "Emily". Du får kjøpe albumet eller eh.. du.vet.hva. I mens kan dere nøye dere med en liveperformance fra Kansas i oktober i fjor, da materialet var nytt for folk. Borte vekk er Van Dyke Parks nydelige stryker-arrangement, men igjen står en rå, naken versjon av en låt som handler om sårbarhet/styrke.
Del 1:
Del 2:
Subscribe to:
Posts (Atom)